En ny melding

Endelig skjer det igjen.

Rett type oppmerksomhet fra rett type jente.
Hun er så pen at sommerfuglene mine i magen flyr i åttetall med dobbelskru og twist når jeg ser bilder av smilet hennes.
De stormer i meg som en enorm sverm av brusende champagnebobler. Bare med vinger og farger på.

Jeg elsker det.
Å vente på melding. Å hele tiden se på telefonen. Nærmest sitte å glane på den. Se på klokka. "Nå har hun ventet like lenge som jeg ventet i sted". Hun må svare nå.

Så lyser displayet opp.
Det er ingen komplimenter. Ingen åpenlys flørting. Bare en slags difus gjensidig interesse man så vidt kan skimte. Som gjennom et nøkkelhull.

Det er spennende.
Selv om jeg vil svare med én gang, må jeg vente. Jeg vil ikke ødelegge spenningen for henne. Hun skal få lide og glede seg like mye som jeg.



Jeg elsker dette. Jeg lurer på hva det fører til. Om noe.
For en gangs skyld har jeg lyst på ei hel jente.
Jeg tror det er årevis siden sist ei jente kom gjennom utseendenåløyet og personlighetsnåløyet i samme håndvending.
Hun fortjener premie.