Jeg tenker aldri på henne lenger.
De tingene som før minnet meg momentant på henne, er blitt løsere og løsere.
Det er få ting igjen nå. Få konkrete ting som får meg til å savne. Hvis noen.
Det er rart.
Man tar skritt bakover.
Ett og ett.
Til slutt må man bare innse at man er kommet så langt bort at det er naturlig å snu seg og fortsette med ansiktet i en annen retning. Jeg er kommet dit nå.
Hun er lykkelig.
Life goes on.
Det er her Konstantin bor. Dette er Konstantinsk.
