Se for deg:
Du er ute om natten i en stor, mørk by.
Det regner og blåser, men du er ute fordi du vil føle akkurat dette spesielle været andre helst vil betrakte bak et vindu.
Du lar tankene romstere i hodet ditt som løvblad romsterer i luften om høsten når det blåser kraftig.
Helt fortapt i disse tankene oppdager du plutselig at du står i en enda mørkere bakgate.
Du skal til å snu deg. Denne gaten er litt for trist og skummel til å utforske videre, men et lite glimt fanger oppmerksomheten din. Du snur deg tilbake, flytter litt på hodet for å lete etter perspektivet som gjorde at glimtet traff øynet ditt.
Etter litt eksperimentering og leting så glimter det igjen.
Du kunne se det tydelig nå. Der borte. Ti, kanskje femten meter borte. I rennesteinen.
Tidligere planer om å trekke seg ut av denne dystre bakgaten er forkastet og glemt idet du forsiktig beveger deg bort mot rennesteinen med det vakre glimtet.
Regnet og alt det skitne vannet gjør sitt beste for å skjule hva som egentlig ligger der. Det samme gjør en masse skitt og gammelt boss som elegant har alliert seg med de andre aspektene som gjør små ting vanskelig å få øye på i en gammel, nedslitt bakgate.
Du setter deg ned på huk. Perspektivet hvor glimtet var tydelig er for lengst borte så du må føle deg frem i rennesteinen.
Der!
Du kjenner noe.
Hendene knytter seg rundt tingen din du synes føles veldig kjent i formen. Ikke at du noen gang har holdt noe slikt før, men når du lukker opp øynene vet du med én gang hva det.
Den er skitten. Den er forlatt. Den er slitt og ripete.
Men det forringer ingenting.
Det er en diamant.
Du holder en diamant i hånden, og den er stor nok til å fylle knyttneven din når du blir stående der og knipe den og se opp på det møtende regnet og smile.
Se for deg.
At den diamanten har et navn.
Konstantine.
Det peneste navnet en diamant kan ha.
Konstantine er en diamant. En diamant med litt støv på. Et par riper. Slike ting som kommer når den ikke blir tatt vare på av noen som vet hvor verdifull den er.
Men slike ting som ikke betyr noe, og som forsvinner av seg selv når den blir tatt vare på av noen som vet hva den betyr.
Jeg vil være den personen.
Jeg vil være den som gjør diamanten perfekt.
Slik at den glinser og skinner i alle verdens perspektiver på en gang.
Stråler.
Jeg har sett henne stråle.
En liten gang.
Et kort øyeblikk.
Men likevel ikke til å glemme.
Et øyeblikk til å savne.
Jeg savner deg.
...
Det jeg prøver å si.
Er at Konstantine er fantastisk.
Så uskyldig, vakker at missekonkuranser egentlig bare handler om andreplassen.
Hun er den eneste jenta jeg kan tenke meg å gå ut med om natten i regnværet for å finne sølepytter å hoppe i.
Hun er også den eneste som jeg vet hadde blitt med uten å stille spørsmål.
Hun er flink til å gjøre meg glad.
Hun har samme effekten på meg som såpebobler har, bare at såpebobler sier piff og forsvinner av seg selv.
Du er ute om natten i en stor, mørk by.
Det regner og blåser, men du er ute fordi du vil føle akkurat dette spesielle været andre helst vil betrakte bak et vindu.
Du lar tankene romstere i hodet ditt som løvblad romsterer i luften om høsten når det blåser kraftig.
Helt fortapt i disse tankene oppdager du plutselig at du står i en enda mørkere bakgate.
Du skal til å snu deg. Denne gaten er litt for trist og skummel til å utforske videre, men et lite glimt fanger oppmerksomheten din. Du snur deg tilbake, flytter litt på hodet for å lete etter perspektivet som gjorde at glimtet traff øynet ditt.
Etter litt eksperimentering og leting så glimter det igjen.
Du kunne se det tydelig nå. Der borte. Ti, kanskje femten meter borte. I rennesteinen.
Tidligere planer om å trekke seg ut av denne dystre bakgaten er forkastet og glemt idet du forsiktig beveger deg bort mot rennesteinen med det vakre glimtet.
Regnet og alt det skitne vannet gjør sitt beste for å skjule hva som egentlig ligger der. Det samme gjør en masse skitt og gammelt boss som elegant har alliert seg med de andre aspektene som gjør små ting vanskelig å få øye på i en gammel, nedslitt bakgate.
Du setter deg ned på huk. Perspektivet hvor glimtet var tydelig er for lengst borte så du må føle deg frem i rennesteinen.
Der!
Du kjenner noe.
Hendene knytter seg rundt tingen din du synes føles veldig kjent i formen. Ikke at du noen gang har holdt noe slikt før, men når du lukker opp øynene vet du med én gang hva det.
Den er skitten. Den er forlatt. Den er slitt og ripete.
Men det forringer ingenting.
Det er en diamant.
Du holder en diamant i hånden, og den er stor nok til å fylle knyttneven din når du blir stående der og knipe den og se opp på det møtende regnet og smile.
Se for deg.
At den diamanten har et navn.
Konstantine.
Det peneste navnet en diamant kan ha.
Konstantine er en diamant. En diamant med litt støv på. Et par riper. Slike ting som kommer når den ikke blir tatt vare på av noen som vet hvor verdifull den er.
Men slike ting som ikke betyr noe, og som forsvinner av seg selv når den blir tatt vare på av noen som vet hva den betyr.
Jeg vil være den personen.
Jeg vil være den som gjør diamanten perfekt.
Slik at den glinser og skinner i alle verdens perspektiver på en gang.
Stråler.
Jeg har sett henne stråle.
En liten gang.
Et kort øyeblikk.
Men likevel ikke til å glemme.
Et øyeblikk til å savne.
Jeg savner deg.
...
Det jeg prøver å si.
Er at Konstantine er fantastisk.
Så uskyldig, vakker at missekonkuranser egentlig bare handler om andreplassen.
Hun er den eneste jenta jeg kan tenke meg å gå ut med om natten i regnværet for å finne sølepytter å hoppe i.
Hun er også den eneste som jeg vet hadde blitt med uten å stille spørsmål.
Hun er flink til å gjøre meg glad.
Hun har samme effekten på meg som såpebobler har, bare at såpebobler sier piff og forsvinner av seg selv.
