La oss tenke oss at hele verden er et stort, stort hus. Eller en villa-tomt.
Der er mange hundre rom som vi kan late som er land.
Der er også fullt av lekeapparater av alle mulige tenkelige varianter.
Dette kan vi oversette til opplevelser. Strikkhopping, interrail, backpacking, BASE-hopping, speed-riding også videre.
Der var ingen låste dører.
Ville ikke man da, hvis man skulle bo på denne tomten et helt liv, gjerne utforsket alt man klarte? Besøkt alle rommene, prøvd flest mulig av lekeapparatene?
Det store flertallet av mennesker vokser opp, lever og dør i det samme landet de ble født i. De reiser aldri rundt i verden for å oppdage andre ting enn charterturer og Svinesund. De prøver ikke ting som gir sansene bakoversveis og gir de et annet perspektiv på både seg selv og livet sitt.
Jeg forstår det ikke.
Det er på grensen til sløsing med de naturressursene å vie sitt liv til kun å gå på skole, jobbe og til slutt fortelle historier om gamledager på eldrehjemmet.
Hva har man opplevd?
Hva har man oppdaget?
Hva kan man egentlig fortelle?
Man har sittet i det samme fordømte rommet i et helt liv.
Så fantastisk bortkastet.
Det er her Konstantin bor. Dette er Konstantinsk.
