Vi er like du og jeg
Like som to dråper vann.
La oss komme oss vekk herfra
Det var i den tiden hvor vår glir over til sommer. Fire barbente ben tuslet ved siden av hverandre bortover fortauet mens solen anstrengte seg litt ekstra for å bidra med sitt.
Hendene hang såpass nær at fingrene så vidt streifet hverandre akkurat så sjeldent at det føltes fantastisk.
Føttene stoppet opp på enden av bryggekanten.
Foran dem lå havet. Bare en liten meter ned og mange tusen meter fram. Solen var blitt sliten av anstrengelsene sine og var på vei til å lalle, noe som gav et vakkert lys over krusningene og horisonten.
Hendene hang fremdeles ved siden av hverandre. Fingrene strøk bare forsiktig over hverandre. Bare for å føle. Bare for å kjenne kriblingen.
Til slutt var alle fingrene enige om èn ting. De ville holde hverandre.
Øynene møttes og selv om ingenting ble sagt, var de begge helt enige i det de spurte hverandre om. Fingrene strøk over hverandre og gled mellom hverandre før de etter noen sekunder med kribling festet grepet.
Det føltes fantastisk.
Sommerfuglene fløy som besatt. De spredte seg som en storm i hele overkroppen.
De ville ha mer.
De ville kjenne mer.
Føttene snudde seg mot hverandre.
Akkurat slik et nyforelsket par skal stå, stod de ansikt til ansikt.
Solen hadde bare noen minutter igjen.
...
Det var i den tiden da sommer gled over til høst.
Noen døde blader ble dradd gatelangs av vinden. De danset med hverandre, på en måte uten å ville det selv.
Sola var ikke fullt så interessert i å gjøre stemningen god i dag, og hadde for sikkerhets skyld gjemt seg bak et par skyer over åsen.
De to hendene holdt hverandre på den samme bryggen de hadde stått på bare noen måneder tidligere. Bare for å langsomt miste grepet.
Dette var siste gang de skulle holde hverandre.
To av føttene snudde seg og gikk.
Bladene blåste videre. Danset bekymringsløst...
Prolog:
Tittelen er fra Seigmens låt med samme navn. Rett og slett fordi denne skildringen spiller i hodet mitt når jeg hører den.
Og jeg måtte til slutt skrive den ned.
Like som to dråper vann.
La oss komme oss vekk herfra
Det var i den tiden hvor vår glir over til sommer. Fire barbente ben tuslet ved siden av hverandre bortover fortauet mens solen anstrengte seg litt ekstra for å bidra med sitt.
Hendene hang såpass nær at fingrene så vidt streifet hverandre akkurat så sjeldent at det føltes fantastisk.
Føttene stoppet opp på enden av bryggekanten.
Foran dem lå havet. Bare en liten meter ned og mange tusen meter fram. Solen var blitt sliten av anstrengelsene sine og var på vei til å lalle, noe som gav et vakkert lys over krusningene og horisonten.
Hendene hang fremdeles ved siden av hverandre. Fingrene strøk bare forsiktig over hverandre. Bare for å føle. Bare for å kjenne kriblingen.
Til slutt var alle fingrene enige om èn ting. De ville holde hverandre.
Øynene møttes og selv om ingenting ble sagt, var de begge helt enige i det de spurte hverandre om. Fingrene strøk over hverandre og gled mellom hverandre før de etter noen sekunder med kribling festet grepet.
Det føltes fantastisk.
Sommerfuglene fløy som besatt. De spredte seg som en storm i hele overkroppen.
De ville ha mer.
De ville kjenne mer.
Føttene snudde seg mot hverandre.
Akkurat slik et nyforelsket par skal stå, stod de ansikt til ansikt.
Solen hadde bare noen minutter igjen.
...
Det var i den tiden da sommer gled over til høst.
Noen døde blader ble dradd gatelangs av vinden. De danset med hverandre, på en måte uten å ville det selv.
Sola var ikke fullt så interessert i å gjøre stemningen god i dag, og hadde for sikkerhets skyld gjemt seg bak et par skyer over åsen.
De to hendene holdt hverandre på den samme bryggen de hadde stått på bare noen måneder tidligere. Bare for å langsomt miste grepet.
Dette var siste gang de skulle holde hverandre.
To av føttene snudde seg og gikk.
Bladene blåste videre. Danset bekymringsløst...
Prolog:
Tittelen er fra Seigmens låt med samme navn. Rett og slett fordi denne skildringen spiller i hodet mitt når jeg hører den.
Og jeg måtte til slutt skrive den ned.
