Loven om momentbevaring var i full gang med sitt daglige virke og passet på at en blågrønn planet i ytre spiralarm i galaksen Melkeveien gjorde som den fikk beskjed om.
Som akkurat i dag, og som alle andre dager de siste fire milliarder årene, var å rotere rundt sin egen akse i ca sekstenhundre kilometer i timen.
Denne rotasjonen, som den blågrønne planeten syntes den var blitt riktig så flink til, medførte at en liten by på den nordvestre flanken av jordplaten Eurasia ble eksponert for en av termodynamikkens lover da en infrarød lysbølge som Solen i det samme solsystemet hadde sendt ut ca åtte minutter i forveien hadde begynt å virke på luften.
Luften syntes ikke denne oppvarmingen var noe særlig stas og begynte å bli urolig. Etterhvert bestemte den seg rett og slett for å flytte på seg, og det var i denne flytteprosessen at luften kom i skade for å krasje med noen hårstrå fra en mørk lugg til ei jente som akkurat nå smilte forelsket utover byen fra en liten høyde.
Grunnen til at hun smilte forelsket var fordi kroppen hennes hadde lagt seg til en vane med å skille ut hormonene dopamin og serotonin idet hun ble eksponert for en gutt som var smittet av akkurat den samme tilstanden.
Sammen stod de hånd i hånd og betraktet det synlige spekteret av den elektromagnetiske strålingen fra Solen reflektere farger fra bygninger, natur og himmel fra et aldeles strålende utsiktspunkt vest for en by noen mennesker fant det for godt å slå seg til ro i for litt over tusen år siden.
Da de hadde sett lenge nok på illusjonen av Solen følge en bue over de sørøstlige åsene, tuslet de videre opp til en vakker forsenking i terrenget som opp igjennom tidene hadde samlet opp en imponerende mengde regnvann. Vannet, fornøyd med situasjonen, lå i le av de urolige luftmassene og slapp derfor å bevege seg overhodet. I stedet kunne det slappe av med den takknemlige jobben det var å reflektere bildet av det forelskede paret som akkurat nå smilte til hverandre via vannhinnen.
Hendene holdt hverandre, fingrene flettet hverandre og hormonene hadde en veldig travel dag på jobb.
Mens de tuslet videre byttet de på å sniktitte på hverandre uten at den andre så. Hvert blikk forsterket følelsene. Forsterket grepet.
Om fjortissnoveller var klissete, ville viskositeten i denne settingen vært tre størrelsesordener lavere.
Senere.
Solen har sendt kveldens siste bølger i retning stuevinduet. På innsiden ligger jenten med håret i fanget hans. Hadde øynene vært åpne ville han sett hjerteformede pupiller med stjernestøv og glitter rundt.
Han funderte på hvilke drømmer som utspilte seg bak øyenlokkene hennes mens hun pustet stille og smilte på en slik måte alle jenter håper at de smiler når de sover.
Hjerteslagene hennes forplantet seg gjennom hånden hans, og selv om det sikkert bare var tilfeldig så føltes det som om de to hjertene i rommet slo i takt. Om ikke på ekte så var han i alle fall sikker på at de gjorde det på et annet plan.
Denne følelsen av fullkommen sammensveiselse var uforklarlig.
Det samme var det faktum at hun hadde falt for han. Hun, tronende alene på livets øverste hylle, hadde dalt ned som en engel til hans nivå og omfavnet han som en blekksprut med armer, ben og alt hun hadde av følelser.
Følelser han mistenkte hadde vært bortgjemt i en låst eske i påvente av noen som kunne gjengjelde de. Ta godt vare på de. Forsterke de.
Så.
Den dagen han dukket opp spratt de opp alle sammen som et troll i eske og tok han med storm.
Han gjorde det eneste han kunne gjøre. Gjengjelde de. Ta vare på de. Forsterke de.
For hun er L og han er C og når de er sammen resonnerer de på en måte som ville fått bygninger og broer til å falle fra hverandre. Men for de betrakter det seg som et fyrverkeri av hormoner og blomsterfontener.
De er matchen alle leter etter. Som veldig få finner.
To puslespillbrikker i et to-biters puslespill.
Når natten kommer ligger de omslynget.
Om Cupid hadde eksistert hadde han hengt bildet av de øverst på troféveggen.
Dråpen hadde en gang for lenge siden kondensert i en nimbostratus-sky omtrent åttetusen fot over havet ikke langt fra utsiktspunktet over byen nordvest på Eurasiaplaten. Etter et fall som varte tre minutter krasjet den med et tre før den i løpet av den neste timen rant langs bark og grener ned til jordsmonnet. Noen uker senere piplet den ut i en større ansamling vann hvor den nøt mesteparten av ungdomstiden sin syslende med hva de fleste andre regndråper i dens alder syslet med.
Ti år gikk mens den jobbet seg nedover de ulike vannlagene og brått ble sugd inn i et lite rør som ikke var en del av planen.
Under sju bars trykk flyttet dråpen seg fortere enn den noen gang før hadde flyttet seg gjennom byens vannledningsnett helt til den brått og uventet ble presset ut av et bittelite hull i et dusjhode.
Etter en kort følelse av deja-vu traff den nesetippen til en naken pike og rant langs konturene av en kropp naturen hadde gjort seg ekstra flid med.
Faktisk så mye ekstra flid at denne kroppen i biologi- og missuniversekretser var ansett som det mest fullkomne skaperverket naturen hadde hostet opp til nå. Over både hjulet og Eulers likhet.
På toppen av denne kroppen tronet et hode som alene inneholdt minst sju underverker: Et nydelig ansikt, en velfundert intelligens, en usammenliknbar godhet, et nydelig hår, et fortryllende smil, en herlig latter og en snedig humor.
Alt dette visste han.
Gutten som stod foran henne og klemte henne inntil seg så tett han kunne.
Han elsket henne for alt hun var. Både underverkene og det underfundige.
Det er her Konstantin bor. Dette er Konstantinsk.
