Untitled

I går kom jeg til å tenke på noe.
Noe fra fortiden.




Det slo meg at en gang i tiden var jeg ubetinget lykkelig. Og nå innså jeg plutselig at jeg ikke er det lenger.
Men det var ikke det som slo meg hardest.

Jeg klarer bare ikke å sette fingeren på hva som skjedde i mellomtiden.
Hvem forsvant? Hvem såret meg? Forsvant noen i det hele tatt? Har noen såret meg overhodet?



Kanskje jeg må slå meg til ro med at jeg bare forandret meg.
Jeg er blitt kynisk.
Andre menneskers følelser betyr svært lite for meg, og når det kommer til å såre noen så er jeg svært, svært dyktig til det.
Altså, jeg sårer aldri noen ved et uhell. Bare fjotter gjør.
Jeg gjør det alltid for hevnen. Eller noe.



Det gjør noe bra med meg. Å hamre på andres rødeste knapper. Om igjen og om igjen.