Honning skrev:
To mennesker møter hverandre på nettet.
De klikker ikke særlig bra. Ikke i begynnelsen.
Hun er dum og blond, han er en påståelig bedreviter. Dårlig kombinasjon. Men de snakker jo med hverandre fordi. Først via nettby. Så via msn. De prater mer og mer, oftere og oftere.
Hun er ikke helt sikker på hva hun synes om han lengre. Han vet jo alltid best. Han har alltid rett. Han kan nesten være litt frekk av og til.
Men på den andre siden så liker han såpebobler og stjerner. Og han snakker om større ting enn hun er vant til. Pene ting.
Til slutt skjer det. "Klikk". Det er nesten så hun kan høre det. Hvordan det skjedde er hun ikke sikker på. Men hun tror det har noe med at han utfordrer henne å gjøre. "Spør meg om noe!" sier han ofte. "…." Hva skal hun spørre om? "Hva gjør du?" Hun vet han blir skuffet… Etter noen minutter, timer, dager, så sier han det igjen "Spør meg om noe!" "……" Hun er fortsatt usikker på hva hun skal spørre om. "Jeg kommer ikke på noe å spørre om," svarer hun. "Er du ikke nysgjerrig på meg?" spør han. Jo, hun er nysgjerrig. Men når han spør om ting så er det så fine ting. Ting hun aldri tenker over til vanlig. Hun vil også være sånn. Tenke fine tanker, dype tanker, være kreativ.
"Spør meg om noe!" Hun begynner å bli flinkere nå. Hun tør å spørre de spørsmålene hun vil. De er kommet litt nærmere hverandre.
Så lager hun lister. Over filmer hun må se. For hun liker filmer. Gode filmer. Som har en mening, en litt dypere mening. Han har ikke sett Scarface. Den må han se sier hun. Så skriver hun videre på sin liste.
-Forrest Gump
-V for Vendetta
-A walk to remeber
-Batman Begins
-Istid
Han kommer på koselige ting. Når hun skal ut å gå, får hun beskjed om å slippe en stein i vannet når hun går over broen. Hun må ta bilde av ringene, og sende det til han. Hun gjør det. Leter faktisk lenge før hun finner en stein som er stor nok til at ringene vises godt nok på bildet. Selv om bildet fortsatt ikke blir så bra. Han virker likevel glad når hun får det. Det gjør henne også glad.
Hun liker å gjøre han glad. For det virker litt vanskelig. Alt må være rett. Slik og sånn, ikke på hvilken som helst måte, men på hans måte.
De er enda nærmere hverandre nå.
Han er god å ha. Hun kan spørre om det meste. Leksehjelp, hva hun skal gjøre med gutten hun vil ha, hvordan det engelske ordet staves. Han vet det meste. Hun stoler på han. Han har rett. Det vet hun nå. Det har han visst lenge.
Han har også skjønt at han tok feil da han trodde hun var en dum blondine. Blond er hun, men hun er smartere enn folk tror. Hun liker å late som hun er dum. For det er det alle tror. Hun gir et sånt førsteinntrykk. Det gjør henne ingenting. Om hun vil folk skal vite at hun ikke er dum, så er det ikke vanskelig å bevise det.
Så skjønner hun at han ikke er frekk. Han er ærlig. Det liker hun. Da blir til og med de "frekke" tingene nesten som et kompliment. Kun fordi han tar seg bryet med å fortelle det.
Hun blir enda flinkere til å spørre. Nå trenger han ikke si at hun må gjøre det. Han har funnet frem til Henne… Hun som har vært gjemt siden barndommen. Den nysgjerrige. "Kjenner du Linnea?" Et dumt spørsmål om du ikke kan noe om blomster igrunn. Linnea Borealis.
Hun forteller om boken. "Humle og Honning". Den fineste boken hun vet. Han bestiller den. Det betyr mye for henne. Nå stoler han på henne også. De er nærmere enn noen gang.
De snakker om mye rart. Hunder, sjokolader, bøker, filmer, gutter, venner, tattoveringer, barndom, trening, mat, sorg og gleder. Alt de tenker på, snakker de om. Det er fint.
De begynner å lage planer sammen. De skal lage mat til hverandre. Pizza. Kylling. Gryterett. De skal ligge på taket og se på stjernene. De skal lage snølykter og snøengler. De skal skrive brev. De skal ikke snakke. Det kan ødelegge. De kjenner ikke hverandre på den måten.
Hun slutter å skrive dialekt. Det blir finere da. Når de er litt mer anonyme. Selv om de kanskje er mer seg selv til hverandre enn til noen andre. For det er så spesiellt.
Det hun gleder seg mest til er når de skal ut i snøen. Helst den 13. desember. Da skal de lage så mange snølykter de bare orker. De skal bli kalde på fingrene og på tærne. Og på nesen. Så skal de bake lussekatter og koke kakao. Kose seg. Før de går ut igjen og tenner alle lyktene. Så skal de se hvor fint de lyser opp i natten. Og tenke på alle menneskene som går forbi og smiler av det de har gjort.
De begynner å skrive brev. Han ser henne når hun går i postkassen og henter det. Og når hun kommer med brev til han. Han ser uten å bli sett. Han er flink til det. Veldig. Det gjør ikke henne noe. Han får kikke så mye han vil. Det er bare spennende. Å lure på hvor han er, uten å tørre å se seg rundt.
Brevene kommer i en pose. De ligger på en minnepenn. Sammen med sanger han liker. Godteri får hun også. Det er fint. Når hun leser brevene hans er hun i en annen verden, helt for seg selv. Det er nesten som at de bor et annet sted i verdensrommet når hun leser dem. Ingen kan forstyrre. Mobilen er på lydløs, PC’en står for seg selv. Hun sitter under dyna. Koser seg. Brevene gjør godt. Hun må til og med på skattejakt for å finne det ene brevet. I det første brevet hun får ligger det en liten krabat. En PEZ-bamse. Den skal hun passe på. Det gjør hun. Bedre enn noen annen ting. Han stoler på henne. Det skal hun ikke ødelegge. Aldri.
Boken er kommet. "Humle og Honning". Han liker den. Han liker Honning. Han vil ha Honning. Hun vil ha Humle. Hun sier at hun ikke er Honning.
Så har han lest ferdig boken. Han sier at hun er Honning. Han vil ikke ha Honning lengre. "Hvorfor vil du ikke ha Honning?" spør hun. "Hun er ikke snill", sier han. Hun har glemt deler av boken. Hun får låne den av han. Da innser hun at hun ER Honning. Og hun skjønner hvofor han ikke vil ha Honning lengre.
Men det gjør ikke noe. For de er ikke sånn. Det er ikke et sånn mellom dem. De er venner. Venner på et annet plan. Sånn som man leser om i bøker. Eller ser i en god film. De er spesielle. Han kjenner henne som en helt annen person enn resten av verden. Hun kjenner han som en helt annen person enn resten av verden. Det er fint. Fint.
Han finner bloggen hennes. Hun blir nervøs. Vil han fortsatt like henne? Jada, han liker henne enda. For hun som skriver bloggen er ikke den samme personen som han kjenner. Det vet han. Det vet hun. De snakker ikke særlig mye om bloggen. Den tilhører ikke deres verden. For i deres verden er det Humle og Honning som gjelder.
Han får lukten hennes på en lapp. Noa. Han liker den. Det er den parfymen hun liker best. Noa er hennes. Hun får parfymen hans på den lille krabaten. Dior Homme. Hun liker den. Den er også litt hennes nå.
De bestemmer seg for å møtes. Sove sammen. Holde rundt hverandre. Ikke noe tull. Bare omsorg. Ingen snakking heller. De trenger ikke snakke. Stillhet kan si så mye mer.
Hun skal flytte. Det hun kommer til å savne mest når hun reiser, er brevene. Sangene. Humle. Han blir skuffet. Han vil ikke miste det de har. "Vi mister det ikke," sier hun. "Det blir bare mer msn og mindre brev." Begge vet at det ikke blir det samme.
De skal sove sammen. For første gang. For siste gang. Nå, før hun reiser. Det blir fint. De gleder seg.
Hun ser ut vinduet. Venter på at han skal komme gående. De skal møtes der de skal lage snelykter. Der de skal se på stjernene. Ved havet. Ved skogen. Ved broen.
Hun ser han. Går ut. Røyker. Hun skal stumpe røyken før hun kommer bort til han. Han liker ikke røyk. Han står på broen. Det er fint. Hun hører lyden av vannet som pipler. Han snur seg. De ser på hverandre. Hun har glemt å kaste røyken. Han snakker. Han har en fin stemme. Rolig. Hun vet ikke helt hva hun skal si. De går. Hun kaster røyken. Later som ingenting. Vinden plukker bladene av trærne. Legger dem på veien. Raslingen er fin. Rolig. De tråkker på løvet på bakken. Knas. De bråker. Bryter stillheten. Det er fint. "Jeg vet vi ikke skulle snakke," sier han. "Men siden det er siste gangen så syns jeg vi burde gjøre det." Hun svarer bare så vidt. "M," sier hun. Hun er nervøs. Vil ikke ødelegge noe. De kikker på månen. På stjernene. Så går de igjen. Humle og Honning. Hun går litt bak han. Lukter parfymen hans. Enda bedre når den er på han. Han husker 40-lokkene. Hun tråkker på dem. Noen av dem. Det er hennes ting. Hun synes det er litt pinlig. Barnslig. Men det er henne. Det er kanskje den eneste siden av Honning som alltid ar vært der, som aldri har støvet ned.
Hun tar seg en røyk til når de kommer frem til huset hans. Hun er nervøs. Må roe seg. Han liker ikke røyk. Hun gjør det likevel. Selv om hun lovte seg selv å ikke gjøre det. Det skal jo være perfekt.
De går inn. Inn på soverommet. Det er kaldt. Godt og kaldt. Lyset er slukket. Det er helt mørkt. De ser ikke hverandre. Men de hører hverandre når de kler av seg. De legger seg. Hun er nervøs. Han virker rolig.
Han holder rundt henne. Han er flink til det. Å holde rundt. Hun prøver å holde rundt han også. Men hun er flinkest til å bli holdt rundt. Han er varm. Hun ligger på høyresiden hans. Hun ligger oppå han. Hun ligger under han. Han holder rundt henne. Hun har hånden sin i nakken hans. Håret hans er tykt. Tykt og godt. Hun har aldri møtt noen med så tykr hår. Det er godt. Hun klør han i nakken. Forsiktig først. Så litt hardere. Han gjør en bevegelse. Hvordan skal hun tolke den? Likte han det? Likte han det ikke? Alle liker vel å bli klødd i nakken? Men Humle er ikke alle andre. Humle er Humle. Hun gir seg med kløingen. Han tapper hjerteslagene hennes med fingeren sin. "Dudunk, dudunk, dudunk.." Hjertet slår fort. Men han vet hun har 102 i hvilepuls. De puster i takt. Inn og ut. Ut og inn. Det er fint. Hun lurer på om han merker det. Hun er ikke sikker. Han legger seg oppå henne. Han er hard. Det trenger ikke bety noe. For de vet at ikke noe skal skje. Han trykker seg mot henne med hele kroppen. Hun trykker seg mot han med hele kroppen. De ligger tett. Omslynget. De er en. Perfekt.
De stryker på hverandre. Han litt mer enn henne. For han vet hvordan det gjøres. Hun bare følger han. Hun merker at hun ikke hadde stoppet han om han hadde prøvt seg. Men det skal ikke skje. Det er perfekt akkurat sånn det er. De legger seg.
Hun sover nesten. Men ikke helt. De puster likt enda. Tyngre nå. De skal sove.
Han har hånden i skrittet hennes. Stryker forsiktig. Det er godt. Hun puster ikke lengre som han. Hun lager lyder. Uten å tenke over det. Hun er kåt. Han er kåt. Han tar på henne. Hun liker det. Han tafser. Hun tafser tilbake. Så skjer det. De har sex. Men det er mer enn sex. Det er en annen måte å holde rundt på. For fortsatt handler det om trygghet. Om omsorg. Om at vi er glade for å ha hverandre.
De legger seg. Hun sovner. Hun har sovet en liten time når alarmen vekker henne. Nå skal hun gå. Han er våken. Han holder rundt henne. Hun liker å våkne slik. Trygt.
Slik ender historien. Lykkelig.
Humle avsluttet:
"Det er en annen måte å holde rundt på. For fortsatt handler det om trygghet. Om omsorg. Om at vi er glade for å ha hverandre…."
Han er tankefull nå.
Hun vil ut og ta seg en røyk, noe han egentlig ikke ble veldig overrasket over.
Men så spør hun om hun skal komme inn igjen eller bare gå.
Han reagerer inni seg. Mente hun det? Trodde hun at han så på henne som et lett ligg, og at han ville ha henne bort når de var ferdig? Var det slik det vanligvis var i livet hennes?
Han svarer at han vil ha henne tilbake når hun er ferdig.
Han er tilsynelatende uanfektet. Han er flink til å aldri vise noen følelser han ikke vil noen skal få vite om.
Eller iallefall sjansen til å vite om.
Hun kommer inn. Endelig.
Hun virker kaldere nå. Som om hun har tenkt mye ute, og egentlig ikke ville inn. Hun legger seg med ryggen til.
Kanskje hun ville han skulle ligge bak henne og holde henne. Han prøver seg frem. Vil ikke tråkke feil.
Hun virker ikke så mottakelig for holding nå.
Han lar henne få litt rom. Ligger ved siden av henne.
Lys våken. Menn sovner vanligvis etter sex.
Men ikke han. Ikke denne gangen iallefall.
Han har nok å tenke på. Nok av omstendigheter han vil ha analysert og funnet svar på. For å forstå hva som skjer.
Hva hun tenker.
Det er viktig. Han vil vite hva hun tenker. Om han, om kvelden, om alt.
Han spør aldri om slikt, men er blitt ganske flink til å finne svarene selv.
Synes han iallefall.
Klokken hennes ringer.
Han hater det.
Han vil ikke at denne natten skulle ende.
Hun kler på seg og drar.
Akkurat slik.
Hun viste ikke tegn til å ville ligge lenger, eller til å antyde en klem eller et kyss på kinnet.
Han innser at hun mest sannsynligvis ville bort nå.
Han ligger og tenker igjen.
Snart står han opp.
Lys våken enda, selv om han har sovet maksimalt en time denne natten.
Hele dagen på jobben er preget av Jennie. Og av Tess. Og av Honning.
Tenker på alt. Replay. Om igjen og om igjen.
Han liker det.
Han er smilende på jobben.
Sent på kvelden snakker de igjen.
Han får svar på ting han lurte på. Hva hun følte og hva hun syntes.
Han er overrasket over hun ville snakke om det, og hun virker ikke nølende med å svare. Men han vet ikke om alle svarene stemmer, for de hang ikke helt sammen med slik han opplevde henne. Han nøyer seg med å tenke at hun er flink til å skjule ting hun også.
Han føler han har noe ugjort.
Eller i det minste at han har noe han har veldig, veldig lyst til å gjøre.
At lyset var av om natten gav han et stort problem.
Han hadde ingen bilder i hukkommelsen.
Alt var svart. Det eneste han så vidt kan huske, var konturene av kroppen hennes mot det svake lyset i vinduet når hun satt skrevs over han.
Et veldig fint bilde, egentlig. Selv om det er litt opphissende på samme tid.
Men han ville ha flere bilder i hodet sitt.
Han ville se på henne når hun sov. Passe på den lille jenta si. På en måte.
Se hvor han kysset henne. Se på huden som han synes var den glatteste han hadde opplevd noen gang.
Se på tatoveringene hennes. Stryke over de.
Dette ble viktig for han.
Han spør henne om hun vil spørre han om de kan sove sammen igjen.
Det var en rar måte å gjøre det på, men det skumleste han vet, er å bli avvist. Derfor sjekker han aldri jenter på byen. Han gjør aldri noe mot jenter uten å sørge for at sjansen for å bli avvist er enten helt borte, eller forsvinnende liten. Han må være sikker.
Å bli avvist går hardt inn på han.
Hun spør han. Akkurat slik han ba henne om å spørre han.
Lettelsen hans er total.
Han smiler, og gleder seg stort allerede.
Han er begeistret.
Men så sier hun plutselig at hun ikke vil.
At hun ville sette sluttstreken der vi allerede var.
Han forstår ingenting. Og han faller.
Han faller som en stein fra høyest over himmelen.
Fort.
Han rekker ikke engang slutte å smile før han smeller i bakken.
*dunk*
Han ligger der.
Perpleks.
Hvorfor vil hun ikke’?
Han visste ikke hva som var verst. Om hun ikke forstod at dette var viktig for han, eller om hun forstod det og gav faen.
Han ville aldri nektet henne noe som var viktig for henne.
Hvorfor gjorde hun det mot han?
Han later som han forstår når hun sier at hun er redd for at det ikke blir like fint.
Han vet at det blir like fint. De er samme menneskene. Det blir like fint.
Han er en realistisk person som ofte tviler på ting, men ikke nå.
Ikke med Jennie. Ikke med Humle og Honning. Det blir like fint.
Han prøver forsiktig å hinte om det. Forsiktig for å ikke få slengt så hardt tilbake at hun fremdeles ikke vil.
Han blir deprimert.
Hun har bestemt seg, og det blir ikke noe av å ligge å se på Jennie når hun lukker øynene og sover.
Han har virkelig blitt avvist, og han merker med seg selv at det ikke gikk så veldig bra. Han føler seg dum og masete. Det verste han vet er å føle seg masete. Han håper hun ikke tror det er sexen som er grunnen til at han vil sove igjen.
Han gir opp. Legger seg til slutt i sengen sin. Alene.
Det var ensomt. Og han tenker. Funderer. Som han alltid gjør.
På Jennie. Som han ofte gjør.
Ganske tom i blikket.
Prøver å finne svar på hvorfor ting ble slik.
Han kommer på at han lovet henne en vennetekst på nettby.
Så han står opp, går inn på stuen sin og skriver en vennetekst på nettby.
Det går fort. Han slipper å stoppe opp for å tenke.
Han skriver omtrent hele venneteksten uten å stoppe opp.
Den ble ikke 100% perfekt, men den ble ganske bra.
En av de beste han har skrevet.
Hun legger han til også. Med en setning som han synes var litt fin og litt lettvint. At man ikke kan beskrive hva de har med ord.
Kanskje ikke, men når man ikke kan se hverandre, så er ord bedre enn ikke ord. Han henger seg ikke så veldig opp i det.
Det var bare en tanke som streifet han.
Han forsover seg neste dag også.
Eller, han liker bare ikke å stå opp.
Så han står opp 5 minutter før han skal være på jobben.
Ingen sier noe når han kommer 10 min for sent. De andre drikker bare kaffe og slantrer rundt likevel.
Dagen på jobben er fremdeles preget av Jennie og tenking.
Men han smiler ikke.
På vei hjem ringer Trond. Hans beste venn som studerer langt borte. Han er kommet hjem en tur.
Han blir glad.
Han besøker han, og de snakker litt om løst og fast. Ikke om Jennie, som han lovet å fortelle litt om.
Så klart, uten å fortelle hvem hun var. Bare at han har funnet ei fantastisk jente som han kunne lage skattekart til og ha det fint med. Men det var før hun skulle flytte. Så, han nevner ikke noe.
På kvelden når Trond og han ser film, får han melding fra henne.
"er du hjemme?" skriver hun.
Oi, tenker han. Han trodde telefonen hennes ikke virket.
Meldinger fra henne var sjelden kost.
Men det er den eneste kanalen hun har igjen.
Han har stengt alle de andre. Facebook, msn, nettby.
Det er hans måte å komme over noe på.
Alt som kan rippe opp noe blir fjernet.
Lappen ble fjernet. Revet i to. I fortvilelse.
Han hadde investert mange følelser i Jennie.
Han brydde seg oppriktig om henne. En tanke han synes er veldig fin, siden det er veldig sjelden han oppriktig bryr seg om noen.
Men nå føler han seg sviktet. Det falt han tungt for hjertet.
Og nå sender hun melding om han er hjemme.
Han svarer, selv om det føles motvillig.
Han skjønner at hun skal bort hit. Først leker han seg med tanken at hun ville sove likevel.
Men realisten i han river han hardt ned igjen på bakken.
Hun svarer ikke mer, og han vil ikke at hun skal komme bort.
Så han må sende to meldinger på rad. Noe han også ikke liker. Føler seg masete.
"Ikke kom" skriver han, og føler seg såpass klar og tydelig at han betraktet situasjonen som løst.
Men hun svarer igjen. Overraskende.
Hun sier at det er minnepennen.
Han tenker seg om. Minnepennen er egentlig helt ny, og han har ikke rukket å få brukt den til noe annet enn Jennie omtrent. Men han står på sitt. Han hater å ombestemme seg. Han skriver at han ikke vil ha den, og gjør det enda tydeligere med å gjenta at han ikke ville hun skulle komme.
For å vri kniven i henne, skriver han Jenny istedenfor Jennie, Han føler seg ondskapsfull.
Han vet han er god til å være ondskapsfull.
Hun svarer med tre prikker. Han føler han har gjort sitt, og legger fra seg telefonen.
Trond har sovnet, midt i filmen. 300.
Han er også veldig trøtt, og har fremdeles ikke hentet igjen søvnen han skulle hatt.
Filmen blir ferdig, og han kjører Trond hjem.
Når han kommer hjem igjen, så legger han seg. Rekordtidlig.
Han ser ikke at han har fått melding fra Jenny.
Han er for oppslukt i en mail han har tenkt til å skrive til henne.
Hele veien hjem hadde han tenkt på den.
Han la seg, tenkte fremdeles på den.
Han står opp igjen, og går inn igjen på stua for å skrive.
I natt som natten før.
Han har fremdeles ikke sett meldingen hennes når han skriver alt han har tenkt på i en mail på facebook.
Han føler han får utløp for veldige mange trykkende følelser i mailen.
Han smører ekstra tykt på for å virkelig utlikne.
Det hjalp.
Han går inn, og på veien ser han meldingen fra Jenny.
"vgb"
Han bruker minst to sekunder på å skjønne hva det betyr, og unnskylder seg selv med at han ikke har sovet natten før.
Han snur på vei ned i senga for å sjekke bloggen hennes.
Det overrasket han.
Hun skriver han skulle få parfymen. Akkurat det trodde han var en metafor tidligere på kvelden når det ble nevnt i en melding.
Der står ganske få linjer, og noe som virker som et dikt eller en sangtekst.
Han ofrer den ikke mye oppmerksomhet, for han setter liten pris på det som ikke er andres egne ord.
Han svarer på meldingen, "facebook". Men han unnlater å nevne at han ikke leste hennes blogg før han skrev mailen.
Han vil være kort og konsis, og ikke forklare ting han helst vil hun skal tro han driter i.
Neste morgen, ekstra tidlig, ny rekord, står han opp.
0645. Han er stolt over seg selv.
Han spiser havregryn til frokost, og leser bloggen hennes igjen.
Han leser innlegget fra i går kveld igjen. Det første av de to.
Denne gangen leser han alle linjene, også de som fremstår som et dikt eller en sangtekst.
Han liker ordene.
Han googler hver eneste linje, men får ingen treff på eksakt samme setning.
Han blir tankefull. Igjen.
Har hun skrevet det selv?
Et innlegg fra noen dager tidligere var en sangtekst hun hadde skrevet for tre år siden.
Han skjønner at hun har anlegg for å skrive mer enn bare vanlig brev, og føler seg smigret over at han hun har skrevet noe ekte til han. Han leser det nøye.
To ganger til.
Det var flatterende, men han synes ikke det stemmer med virkeligheten.
Om han var magisk, om han var verdifull. Hvorfor avviste hun han?
Det forsterker hans mistanker om at Jennie bare er et pseudo-ego av Jenny, som han hadde skrevet til henne i går.
Der var flere innlegg.
Han er overrasket.
De er alle om han. Om de.
Han leser de alle.
Selv om han stod opp rekordtidlig, så er han sent ute på grunn av all lesingen.
Når han skal gå, får han enda en melding fra Jenny. "vgb" stod der igjen.
Hun hadde skrevet mens han leste.
Han finner et kjempeinnlegg som mangler sidestykke.
Han er sent ute.
Leser de første avsnittene og liker det, og går.
Han lurer veldig på slutten, og skriver til henne at han ikke rakk å lese hele.
I en liten kaffepause på jobb tar han turen innom kontoret for å lese, selv om han egentlig arbeider på en fabrikk en kilometer unna.
Han leser hele. Jager vekk kolleager som kommer nærme. Han sier han vil lese noe privat i fred.
De tok det overraskende bra, selv om han følte seg i overkant kald og slem mot de.
Han leste hele.
Han kjente igjen Jennie i teksten.
Han synes det var en veldig fin fortelling.
Men en fortelling. Og uten den ekte slutten.
I neste pause leser han alt sammen en gang til.
Og enda en gang til.
Han elsker skildringen, og lagrer den på nettby som et privat innlegg i dagboken sin.
Bestemmer seg samtidig for å lagre alle innleggene hennes om de i Jennie-mappen på pcen sin når han kommer hjem.
Han er fortumlet.
Han dras i to retninger.
Nei, tre.
Han kommer ikke over at Tess prøvde å pule en 38åring på en fest i helga. Rett før de hadde sin spesielle sex.
Sin fine sex.
Han føler seg veldig lite verdt.
Han bestemmer seg for å hate Tess, og at hun bor i Jennie. Eller Jenny. Eller hva faen.
Han er forsmådd og sint for seg selv.
Men når han leser det lange innlegget igjen, så overdøver følelsene han får de sinte følelsene.
Han blir mer fortumlet.
Og tar seg i at han har glemt at hun skal flytte.
Han blir kjempesint.
Han hater at det er blitt slik.
At han hater og elsker samme jente, og at BEGGE flytter.
Han koker av gode og onde følelser samtidig, og innser behovet for å fortelle ALT han har tenkt til henne.
Det fortjener hun.
Han kommer hjem. Setter på sanger som er fine.
De spilles tilfeldig, og han er så langt inn i teksten han skriver at han ikke merker at det etterhvert spilles ufine sanger i ørene hans. Alt han gir oppmerksomheten sin til, er å få tankene sine ned i det lille, teite notepadprogrammet.
Han lagrer nesten for hver linje han skriver. For dette er noe bra. Dette har han aldri gjort noe.
Han pleier alltid å kutte båndenene til jentene totalt når de sårer han.
Totalt.
Og ser seg aldri tilbake.
Alt er annerledes med Jenny. Og han tar seg selv i å hate enda mer at hun flytter.
Han skriver.
Det går veldig, veldig fort.
Og det ble langt mer han hadde trodd.
Han tenker og skriver like fort.
Han blir ferdig. Nåtid er nådd. Han er et skritt bak seg selv nå.
Han kopierer teksten og limer den inn på facebook. Bombs away.
Og slik endte historien.
Ulykkelig for han.
Han vet at han er Humle. Og istedenfor å brekke bena, så fikk han en stor kabelbro av jern på nesa si i dag.
Han har en teit, rød skrape på nesa.
———
Han er ferdig å skrive.
Går inn på badet for å skifte.
Han blir stående helt naken foran speilet.
Han ser bitemerket klart og tydelig.
Det er en blå blodutredelse i det.
Det ser egentlig ut som et vanlig blåmerke, men han vet at på akkurat den plassen bet Tess han.
På veien inn, gikk han forbi bordet på kjøkkenet. Humle og Honning lå der.
Enda et minne, tenker han.
De er ganske mange.
Det mest altoverdekkende minnet er likevel månen.
Han skjønte dagen før, når han og Trond gikk i bygatene og så på månen, full og hvit, at det bare minnet om Jennie.
Og like etter ble det nordlys.
Så skummelt tilfeldig.
To dager før manglet det. I dag kom det, og ingen skyer.
Nordlys, måne, gul bok, blått merke.
Minner alt om Honning.
Sammen med huset han må kjøre forbi 4 ganger om dagen i et år til.
Og løv.
Han er lei seg for at alt han ikke kan gjøre noe med.
