Det er et trist ord. November.
Når jeg var liten så likte jeg det fordi det liknet på desember. Og desember var jul.
Bråkete vinterdekk og den siste spikeren i kisten til milde høstkvelder.
All rain from now on.
Hadde naturen i det minste bare pyntet med litt hvit, glinsende minusgradersnø. Men neida, naturen skal vanne. Som et siste desperate forsøk på å få liv i bladene som faller og faller.
Og blåser.
De danset i gamle dager, men ikke nå lenger.
Nå er de våte og tar raskeste veien til bakken for å bli der.
Like flat og fastklistret som en tyggegummi.
Det handler bare om å holde ut.
Om et halvt år blir jeg glad igjen.
Jeg lover.
