"Jeg tror vi hadde blitt noe fint"

Der.

Hun sa det.
For sent, though. 
"Jeg tror vi hadde blitt noe fint".
Det var vondt å lese det. 

Å føle at man har gått glipp av noe stort. At ingenting ble som det kunne ha blitt.

Egentlig burde jeg smile. Eller, jeg smiler jo litt. For det er godt å vite.
Lillefot er borte nå. Langt vekke. Nytt liv, nye mennesker.

Men nå står jeg her. Smiler fremdeles litt. Hun er lykkelig, er hun ikke?
Vanligvis ville jeg gitt faen. Det er noe man sier for å virke empatisk og snill.
Men nå, slik som hun har åpnet seg for en blomst for meg og fortalt meg alt, så ønsker jeg henne det beste. Jeg tror hun har det beste.

Og nå mimrer vi. Stemningen er så god. Den gjør meg bitter. Men den er så fantastisk god.
Hun har forandret seg på de to årene. Hun er blitt bedre.
By far.

Hun gråter nå. Akkurat nå.
Hun er lei seg for at vi klusset det til. Selv om jeg har funnet ut at det ikke var henne skyld. Jeg prøvde alt jeg kunne å forstå hvorfor ting ble som de ble. Først nå forstår jeg alt.

Jeg lurer på om vi noen gang kommer til å se Lillefot.
Det var det vi skulle. Første gangen. Det ble Shrek istedenfor.
En gang fortalte hun meg at hun har sett shrek veldig mange ganger, men at hun alltid forbinder filmen med meg.

Vel. Ditto, Lillefot.



Ditto….

Herregud så mye jeg savner deg.



<3!