4. januar 2008

Konstantine revisited

Hun er min sjelevenn. Langt der borte.
Min andre puslespillbit i min tobiters puslespillverden.
Vi er én når vi er sammen.
Når vi ler.
Når vi ser hverandre i øynene.
Når vi holder.
Når vi kysser.
Når vi får orgasme. Sammen.

Når vi savner.


Jeg savner henne hver dag.
Alle andre jenter jeg møter må nøye seg med å være nest best. Eller verre.

Hun har langt, svart hår. Akkurat passe høy. Vanvittig brune øyner og et smil som gjør at du trenger noe å støtte deg til. Hun snakker litt slik som de gjør på Flåklypa. Det er veldig fint å høre på.
Når hun ikke skjønner dialekten min, så ler hun og sier "hæh? åeh!" på en måte som gjør at jeg smiler og lukker øynene. Så ler vi sammen. Det er det nest fineste vi gjør. Å le sammen. Vi kan ligge i hver vår seng og le sammen på telefonen i en halvtime i strekk.

Jeg skulle ønske jeg kunne skrive navnet hennes her.
Det er perfekt til henne. Perfekt vakkert.

Hun er like perfekt på utsiden som på innsiden.
...og mor sier alltid at jeg er så opphengt i det perfekte.