So Alive

Vi er i 2008 nå.
2008 og fremdeles ingen flygende biler.

Jeg er omtrent kvartveis i livet, korrigert for økt levealder for min generasjon + litt ekstra for min sunne og friske holdning.

Julen var fantatisk. Vennene mine kom hjem fra hele verden, og vi tilbragte tid sammen. Vi lo, vi mimret. En av de skal bli pappa til sommern. Den første i gjengen. Jeg gleder meg til dåp.

Også dro jeg og Trond på en liten fjelltur. Sent på kvelden. I bekmørket og regnet trasket vi i gjørmen. Halvveis til toppen er der en stor radio/tv-link-mast. Mange antenner og forsterkere og relayer.

Vi klatret over det høyde plankekledde gjerdet og tok tak i stigen i masten. Vi klatret helt til toppen. Den ble smalere og smalere. Det blåste mer og mer. 160kg gutter i toppen var vanskelig for masten å takle. Den svinget, og vi var 30 meter fra bakken.
Vi levde. vi frøs og vi var litt smånervøse. Likevel. Mestringsfølelsen var der. Og den barnslige gleden. Utsikten over byen var fantastisk.

På toppen av fjellet var der en slags varde med en slags boks hvor gjesteboken var. Der lå faktisk noen mandariner også. Perfekt.





Jeg gleder meg over livet for tiden.
Vennene gav meg livskraften jeg manglet, men nå er de borte igjen. Må bare holde ut til Bertil kommer hjem fra militæret. Vi to har bursdag samme dag og er bestevenner.



Jeg snakker med Honning nå.
For første gang siden FN-dagen. Hun fortalte meg at hun tenkte på meg like før jeg skrev godt nyttår til henne.
Jeg lurer på om det var noe spesielt som fikk meg til å skrive det. Kanskje jeg savnet henne.