Because of you

Det var september for mange år siden.
Årstallet var et palindrom for å si det på den måten, og IRC var fremdeles en spennende ting.

pus^ og Artic snakket sammen. Det gikk intenst. Vi var enige om det meste og selv om ingen nærhet av noe slag hadde funnet sted, så var det spennende. Det var noe begge hadde skjønt.
De første dagene hadde jeg ikke engang sett bilde av henne, men jeg hadde snikspurt noen av de som gikk i klassen hennes om hun var pen. Det var hun visst. Spenningen steg og det kriblet litt.

I en av de første samtalene så fikk jeg nummeret hennes før hun måtte gå. Håndballtrening.
Jeg husker veldig godt hvor jeg var når jeg fikk den første meldingen; Utenfor spar-butikken ved sykehuset.
Den fikk meg til å smile.

Det var den første gangen i livet mitt. Alt vi gjorde var for første gang.

Dagen etter fikk jeg et bilde av henne. Hun hadde bunad på seg.
Musefletter.
Dødspen.

Jeg trodde ikke det var henne, så jeg måtte sende det til hun som gikk i klassen hennes for å få det bekreftet.
At det faktisk var henne, fikk det til å skjelve i hele overkroppen min. Nærmest riste.
Det var den fineste jenta jeg noen gang hadde sett, og hun likte alt med meg.
Bildet ble satt som bakgrunn på skrivebordet, men det var ikke nok. Jeg måtte se på det hele tiden, så jeg satt det som bakgrunn i nesten alle programmer jeg brukte slik at jeg skulle slippe å minimere vinduer for å se på henne.
Jeg glante.
Og jeg smilte.



Noen dager etter var jeg på fest i et boligfelt, ikke så langt fra hvor hun bodde. Jeg fantes ikke sosial og var godt begravet i mobiltelefonen min. Meldinger tikket inn og ut så fort at det ikke var vits i å legge fra seg telefonen for å ta seg en slurk av noe som helst.

Så bestemmer jeg meg. Jeg kjører bort til henne. Edru og nervøs setter jeg meg i bilen og kjører bort. Vet nøyaktig hvor det er. Klokken er sent. Den ordentlige, lille jenta har allerede lagt seg.
Men hun vil veldig gjerne komme ut.

Hun hadde tatt på seg en grå joggebukse med det amerikanske flagget på rompa. Den fineste rompa.
Håret hang stritt. Kastanjebrunt og som hentet fra en shamporeklame.
Hun smiler.
Jeg smiler.
Det første vi gjør er å klemme, og jeg kysser henne i pannen.
Dette var de aller første sekundene.
17. september.

Vi snakket ikke så lenge. Det var jo sent på kvelden og pappas veslejente hadde sneket seg ut.
Men sekundene var perfekte.
Hvert eneste ett.

Om kribling kunne defineres før, så kunne det ikke det nå.
Det var hinsides.
Det var første gang.

Jeg fikk ikke se henne igjen før 22. september.
Jeg hadde volleyballtrening i en idrettshall, og hun skulle komme innom. Jeg stod i vinduet i etasjen over inngangen og ventet. Hun kom med 2-3 av venninnene sine som holdt seg litt i bakgrunnen.
Det var første gang jeg så henne i skikkelig lys, og hun så vanvittig bra ut.
En brun, tettsittende kåpe. Mens jeg tasset rundt i svart joggebukse og hvit genser.
Så gikk vi.
Inn i hallen. Tuslet i korridorene med garderobene og gikk tilfeldigvis inn i en tom en.
En benk ble stedet. Vårt første kyss. Mitt første.

Puppy love og kjemi og følelser og hormoner danset sammen med sommerfugler og blomster rundt oss.
Og vi kysset.
Hun satt i fanget mitt, med bena rundt meg. Og alt var pokker meg perfekt.
Det ble ikke noe trening på meg den dagen. Vi satt der i en time. Uten at et ord ble sagt.

Hvordan skal jeg kunne glemme slike ting? Slike perfekte minner som er lagret som innriss.

Etterpå tuslet vi bort til en annen gymsal et par kilometer unna. Hun skulle på trening hun også, og vi gikk hånd i hånd helt inn i garderoben sammen med alle venninnene og lagkameratene hennes.
Det var litt flaut, og noen begynte å gratulere.
Jeg rødmet. Men jeg smilte mer.



Det neste fine minnet mitt er en kveld noen dager senere.
Vi ligger i sengen min. Uskyldige. Klær på, lys av.
Lonestar – Amazed finner veien ut av høytalerene mine.
Så ligger vi der.
Holder hverandre, men ikke så tett at vi ikke kan se hverandre i ansiktet og smile.
Munnen min synger til sangen, men uten lyd. Alt han synger passer inn.

Og der ligger vi. Og forelsker oss.
Det er snart 1. oktober.
"and every little thing that you do, baby I’m amazed by you"



Neste minne.
Hennes seng.
Lavt under taket, trepanel på veggene. Koselig.
Vår lille hule under stuegulvet.
Søskenbarnet hennes ringer mens vi ligger der og snakker.
Hun forteller om den nye gutten, og hun skryter av meg.
Jeg kjenner jeg ikke kan la være å smile om jeg hadde prøvd.

Etterpå forteller hun at hun spurte om vi var sammen.
Så spør jeg, "er vi?".
Hun smiler og sier "vet ikke? er vi?"
Jeg smiler tilbake og sier "skal vi?"
Begge smiler.
"Ja"

Og datoen var 1. oktober. Klokken var 8 minutter over 7 på kvelden.
Min første kjæreste. S.K.R.M.

Hun likte Stjernegodt og røde Smith’s. Hun elsker sjokolade, var alltid smilende og alltid glad.
Hun var mitt Stjernegodt, og hun sprudlet.
Vi var sammen hele tiden. Gikk tur. Holdt hverandre. Kysset på fortauskanten.
Vinteren det året var ikke mørk og trist, slik vintre pleier å være.

"Because of you, I’ve run out of reasons to cry"
Shakira sang det, til oss.
Men hun sang bedre. Den fineste stemmen hadde hun.



En natt var det stjerneskudd-kveld.
Jorden passerte gjennom en meteorittsverm, og mellom 8 og 10 på kvelden var himmelen full av små og store stjerneskudd.
Vi fartet rundt i min gamle golf diesel og letet etter et romantisk, mørkt sted å se i fred. Men det virket som alle sammen kom mens vi reiste fra A til B. Og fra B til C og videre innom de fleste bokstavene helt til S. Minst.

Og som jeg husker hvor ivrig hun var i fremsetet. "Åh, så du den? Oi, der er enda en! Så du den eller? Se der da!"
Vi endte opp på sangens hus like ved der hun bor.
På en parkbenk med utsikt til både sjøen og himmelen.
Det ble mange ønsker den natten.





Den fineste tiden jeg har hatt, den vinteren.
Takk pus <3