Dette er øyeblikket hvor du skjønner at du sier at du elsker henne uten å mene det.
Du stryker henne over huden og tenker at hun er det vakreste du vet.
Men hun betyr ingenting for deg.
Jeg ville så gjerne tro på alt jeg sa til henne mens vi gikk sammen i mørket.
Og alle de små bitemerkene
De laget et lite avtrykk hvert eneste et.
Merker du sa du ikke ville skulle forsvinne.
Men de forsvant, sammen med meg den dagen.
Alt jeg ser er mørke skyer
Mørke skyer i horisonten som kommer nærmere.
Så når du spør "Er noe i veien?", så tenker jeg "Det kan du banne på det er, men vi kan ikke snakke om det nå"
Vi kan bare ikke snakke om det nå…
En siste berøring, så går du.
Deretter later vi som om det var så mye mer enn det var.
Men det var råttent og det var simpelt.
Og du er vakker, men du betyr ingenting for meg.
Du er så vakker, men du betyr ingenting for meg...
Det er her Konstantin bor. Dette er Konstantinsk.
