Himmelpiken

Han satt ovenfor meg på kafeen. En av mine beste venner.
Vi spiste noe usedvanlig godt, og jeg hadde et stigende førsteinntrykk av det jeg trodde var et sted for spesielt interesserte.

Så spurte han om jeg kjente henne.
Ja, jeg kjenner henne, sa jeg.


Det er faen meg en kjempejente.
Seriøst. Hun er faen meg helt herlig.


Jeg likte henne veldig godt, men du vet…

(Han avbryter):

Men hun var kristen?


Jeg nikker.

Men hun er fantastisk. Også snakker hun bergensk.
Nå smiler jeg også.



Etter dette ødela han alt ved å si noe dumt.
Men likevel, jeg ble tenkende på denne jenta resten av dagen.
Egentlig hadde jeg tenkt på henne siden 17. mai, siden hun plutselig hadde ringt meg da.
Men hun stakk tidlig. Russ og utslitt som hun var.
Jeg har ikke sett henne på lenge nå.

Vi er forskjellige vi to.
Fundamentalt.
Men likevel så like på alt det andre.
Før var det en dealbreaker.
Nå betyr det mindre og mindre, samtidig som jeg vet at hun drar langt bort etter sommeren.

Og hun er redd meg. Eller var.
Hun er redd for at min iboende misantropi og høye krav til personlighet, og for at hun ikke skal være god nok.
Det sårer på en måte, at hun ikke tør å stole på meg når jeg sier hun er bra nok.

By far.

Hun er en av de mest fengende jentene jeg vet om. Og hun ser så bra ut.
Brunette. Slik jeg liker de.
Fengende. Slik jeg liker de.
Intelligent. Akkurat slik jeg liker de.
Og vittig. Hun snurrer meg rundt lillefingeren uten å vite det selv engang.
Og jeg liker det.



Det hjalp å fortelle han hvor god hun er.
Å høre seg selv gjenta hvor bra et annet menneske er.