Jeg savner tiden hvor man kunne sette borrelåsene i kryss på skoene.
Det alene var nok til å få nye venner. Det og en pinne-is.
Jeg savner at såpebobler var alt som skulle til for å få øynene til å smile.
Dog, de har fremdeles evnen til å fascinere meg.
På måten naturen har dannet en perfekt sfære av såpe og vann for å holde spenningen mellom innside og utside konstant rundt over hele overflaten.
Men før trengte jeg ikke forstå alt det for å smile av de.
Det er her Konstantin bor. Dette er Konstantinsk.
