Mil og minutter

So, there she goes.

Kapittelet mitt som enda ikke er lest.
Jeg sa det til henne. Rett ut. Så utilslørt som bondepiker aldri kan bli.

Hun har etablert et lite hav mellom oss nå.
Colorline sier at Superspeed’en deres gjør avstanden kortere, men jeg opplever det ikke slik.
Kanskje jeg skal sende et klagebrev og si at det slett ikke er nært nok.

Kapittelet mitt har et navn jeg ikke kjenner noen andre som har.
Det passer jo egentlig ganske perfekt, for jeg elsker jo ting som er annerledes.
Ikke at hun trengte et sjeldent navn. Hun kunne godt hete Elisabeth og fremdeles vært dead on annerledes.

Hun er så velartikulert og intelligent at hun tar meg med storm.
Når hun gir meg hele oppmerksomheten sin, så bobler både adrenalin og ymse andre stimuli i hodet mitt.
At hun er langt over gjennomsnittet pen gjør heller ikke noe. Hun trenger ikke være det, men hun er likevel.

Og fleksibel som en gummiblyant. Som om hun visste hvor godt jeg likte turnpiker.

Men slik som dette utvikler seg, så nærmer hun seg the ghost of a good thing.
Som haunter meg mer og mer for hver mil hun reiser bort.