Uten en lyd

Og uten en lyd legger han hodet sitt i fanget hennes.
Han bryter alle regler for kjønnsroller, men det gjør ingenting.
Reglene for kjønnsroller er brettet pent sammen og puttet i en liten eske som er dyttet inn under sofaen. Der kan den ligge i fred og ro sammen med de som spiller kortene sine riktig.

For her, på oppsiden av sofaen er det ingen som bryr seg om kjønnsroller eller å spille kortene riktig.

Han ligger med hodet sitt i fanget hennes, og hun ser ned på han som om han var det viktigste i verden.
Han vet ikke det, for øynene hans er lukket. Hun liker det best når han ikke vet.
Håret er rufsete. Som Tidus. Smykkene han har på seg sklir sakte rundt halsen til baksiden av nakken, og t-skjorten ble akkurat tre og en halv centimeter for kort når han strekker kroppen sin.

Og uten en lyd stryker hun sin venstre, vakre hånd gjennom håret hans. Ikke for å rufse det til, for det er allerede akkurat rufsete nok. Ikke for å un-rufse det, for det eneste han kler er å ha det rufsete.
Hun gjør det for å kjenne. For å føle.
Noe som virker begge veier.
Han føler, og han kjenner.

Det er det eneste han gjør.
Det eneste hun gjør er å få ham til å elske henne.

Stearinlysene er flinke. Alle tolv.
De står rett opp og ned alle sammen.
Uten en lyd.

Hun liker halvsirkelen de danner i rommet, og snur seg for å se på alle sammen før hun ser ned på det fineste hun vet og bøyer seg fremover.
Øynene hans er fremdeles lukket, men han føler at hun kommer nærmere ansiktet hans selv det ikke var noen bevegelse i lårene han lå på som kunne røpet noe.

Han åpner øynene sine.
Han kjenner at munnen begynner å smile uten at han har bedt den om det.
Hun merker det samme.

Scenen i seg selv er så vakker at den ville fått Kent til å lage en sang som ville gitt de nok penger til å kjøpe en halv verdensdel.