Jeg er fremdeles i St. Petersburg.
Når jeg ikke jobber med greiene mine, blir det lange timer på hotellrommet. Utenfor er det iskaldt, trist og grått. Dessuten snakker ingen engelsk.
De få ekspedisjonene jeg har beveget meg ut på har vært mislykkede ettersom det enten blir for kaldt eller det rett og slett ikke er noe spennende der ute.
Det mest interessante er butikken på hjørnet hvor jeg kan handle inn snacks. Det er også stedet hvor jeg innså at det fantes ærlige russere. Kanskje mer ærlig enn i Norge. Det er iallefall ikke ofte man blir sprunget etter gatelangs fordi man har betalt 20 kroner for mye. Jeg visste det selvsagt, og prøvde med alt mitt kroppspråk å forklare at dette var greit for meg i kassen, men straks butikksjefen fikk nyss i dette så satte han kurs etter meg langs fortauet. Rederlig som faen.
Men jeg drar jo ikke til Butikken-på-hjørnet i tide og utide.
Nå prøver jeg å kverke noen timer på youtube, på tross av at denne tjenesten neppe kan være særlig populær blant russiske internettilbydere. Buffering. Buffering. Buffering. Uforståelig, for alt annet går i tålelig fart.
Uansett.
Jeg sitter og hører på Brian Cox forklare meg hvordan universet fungerer. Den mannen er fantastisk.
Jeg foretrekker helst at ingen andre enn han, med sin behagelige og beroligende stemme, forklarer meg hvor enormt, ufattelig og meningsløst stort og mektig solsystemet og universet og alle de andre festelige sakene der ute er.
Tilsvarende er jeg og stolen jeg sitter på meningsløs ubetydelig. Akkurat som +44 synger.
Det er helt greit for meg.
Men desto mer jeg lar meg fascinere av alt i etasjen over himmelen, desto mer bitter blir jeg over at jeg aldri kan få vite alt. Ikke engang forestille meg det.
Sånn sett er det mer fornuftig å sette sin lit til frimerker eller glanspapir. Eller cola-korker.
Når jeg ikke jobber med greiene mine, blir det lange timer på hotellrommet. Utenfor er det iskaldt, trist og grått. Dessuten snakker ingen engelsk.
De få ekspedisjonene jeg har beveget meg ut på har vært mislykkede ettersom det enten blir for kaldt eller det rett og slett ikke er noe spennende der ute.
Det mest interessante er butikken på hjørnet hvor jeg kan handle inn snacks. Det er også stedet hvor jeg innså at det fantes ærlige russere. Kanskje mer ærlig enn i Norge. Det er iallefall ikke ofte man blir sprunget etter gatelangs fordi man har betalt 20 kroner for mye. Jeg visste det selvsagt, og prøvde med alt mitt kroppspråk å forklare at dette var greit for meg i kassen, men straks butikksjefen fikk nyss i dette så satte han kurs etter meg langs fortauet. Rederlig som faen.
Men jeg drar jo ikke til Butikken-på-hjørnet i tide og utide.
Nå prøver jeg å kverke noen timer på youtube, på tross av at denne tjenesten neppe kan være særlig populær blant russiske internettilbydere. Buffering. Buffering. Buffering. Uforståelig, for alt annet går i tålelig fart.
Uansett.
Jeg sitter og hører på Brian Cox forklare meg hvordan universet fungerer. Den mannen er fantastisk.
Jeg foretrekker helst at ingen andre enn han, med sin behagelige og beroligende stemme, forklarer meg hvor enormt, ufattelig og meningsløst stort og mektig solsystemet og universet og alle de andre festelige sakene der ute er.
Tilsvarende er jeg og stolen jeg sitter på meningsløs ubetydelig. Akkurat som +44 synger.
Det er helt greit for meg.
Men desto mer jeg lar meg fascinere av alt i etasjen over himmelen, desto mer bitter blir jeg over at jeg aldri kan få vite alt. Ikke engang forestille meg det.
Sånn sett er det mer fornuftig å sette sin lit til frimerker eller glanspapir. Eller cola-korker.
