Slow Motion

Kjære dagbok. Eller hva faen du er.
For å legge et par kort på bordet så skriver jeg dette med et par promiller. 

Jeg har vært på konsert. Det vil si. Jeg endte på konsert. I et land langt borte.
Jeg skulle ønske jeg var på en annen.

En der hvor stephan jenkins stod på scenen.
I svart og hvitt.
Og i sakte film.

Syngende om han som drepte sønnen til lærerinnen sin. 
En eller annen del av meg skulle ønske at jeg var ham. Jenkins altså. 

Jeg sitter her med litt vann og venter på at jeg skal tørre å legge meg.
Ikke lenge til jobb nå.
Og noen timer etter det, flyet hjem. Eller hvor det tar meg.

Jeg vet ikke helt hvor eller hva hjem er lenger. Jeg har bare områder jeg liker å tilbringe tid på.
Hos ett av de kommer posten min.


Jeg gir slipp nå. På meg selv.
Håper at alle feene mine kommer i natt og redder meg. Tar meg med bort og gjør meg bra igjen. 
De svikter meg bare når jeg tar de for gitt.

Som alt annet i verden. Alt.
Hver gang jeg forventer noe. Tar noe for gitt.
Så kommer dustefeen og fiker til meg.
Det er like sikkert som banken.


Så i all ydmykhet.
Velkommen til sengen min, små feer.
Gi meg drømmene og repareringen jeg trenger.
(La meg gjerne manifesteres som stephan på en scene mens dere jobber - I sakte film)