18:46

Sommeren er blitt gammel nå. 
Varme kvelder, lyse netter og grønne blader er i full gang med nedrustningen.


Og mens alt dette skjer så tusler ei jente inn på et auditorium.
Hun kommer ca én meter inn i rommet før han ser henne. 

Han ser henne på samme måte som man ser et lynnedslag rett foran seg om natten.

Hun var det eneste han så. Det eneste han kunne se. Dette lynnedslaget av en skjønnhet var hinsides hva han hadde opplevd før. Det var ingen grunn til å la være å stirre. Det var bare å slippe taket.

Fast forward tretti timer. 

To tullinger med hatt er på vei til en fest hvor man på død og liv måtte ha hatt. 
Leiligheten er full av mennesker med ulike hatter som har det aldeles fortreffelig. 

Musikken spiller den typen musikk man spiller på hatteforspill nå til dags. 


Han gikk inn i stua. Der slår lynet ned igjen. Denne gangen hadde lynnedslaget en sort heksehatt med lilla pynt på. 

Tiden går plutselig betydelig saktere. Kompisen styrter inn i stua og setter seg på enden av sofaen. Han følger etter og blir dermed sittende førti centimeter unna den vakreste jenta universet til nå har klart å hoste opp. 

Hjertet kjemper for å holder konsentrasjonen og banker stabilt. Betydelig fortere. Men stabilt.

Man hilser. Hun sa navnet sitt og han sa sitt. Hånden hennes føltes myk og herlig.

Hun snakket bergensk. Med en stemme som kunne fått verdens diktatorer til å bli venner og drikke kakao sammen. Den var musikk.

Så sier hun at hun hadde sett han dagen før. 
Dette var betydelig mer enn hva et lite hjerte skal klare å absorbere av informasjon uten å glemme hva det egentlig skal holde på med. Et par slag ble følgelig utelatt.

Det er ukjent om noen registrerte det, men man tror at kontrollen over muskelen som holder munnen lukket igjen også ble midlertidig distrahert. Øynene sperret seg midlertidig opp og pupillene måtte åpne alle glugger for å dobbelsjekke omstendighetene.

Det var da det skjedde.
Når hjertet, kjevemuskulaturen og alle andre involverte  systemer var kommet seg til hektene.
Et veldig kjapt møte ble holdt i den delen av hjernen som tar seg av følelser og feromoner og sommerfugler. Alle var enige om at dette var et alvorlig tilfelle av akutt forelskelse.

Forsvarssenteret la ned veto mot at noe slikt måtte finne sted. Det er fullstendig bortkastet å investere så mange følelser i noen som er så hinsides uoppnåelig. Dette ville de ikke ha noe av.


Likevel.
Rare ting skjedde utover kvelden.
I øyenkroken ble det stadig observert et blikk fra verdens vakreste jente i hans retning. 
Hjertet glemte seg fra tid til annen. Andre ganger prøvde det å ta igjen det tapte med å banke ekstra hardt.

Alkoholen utover kvelden klarer å få alle biologiske systemer til å roe seg. (Alle unntatt en tufs med badedrakt som er fullstendig irrelevant i denne historien.)

Natten avsluttes på puten i et desperat og utrolig nok vellykket forsøk på å finne henne på facebook.

Neste dag spilles det volleyball i sanden ettersom sommeren plutselig ombestemte seg og delte ut litt sol og varme som i et ekstranummer.

Bilder ble tatt og bilder ble lagt på facebook som seg hør og bør.

Miss Universe liker dette.
Klokken nærmer seg 18:46.

Det finnes sosiale spilleregler som skal regulere hva man helst bør og helst ikke bør gjøre. Å starte en samtale med noen man snakket litt med på festen dagen før og som man rett ut må stalke for å finne frem til er noe han definitivt har sortert under "helst ikke bør".

Men noen ganger gjør man ting man Helst Ikke Bør fordi man ikke klarer å la være. Fordi de som skal passe på at slikt ikke skjer er blitt sablet ned av endorfiner på ville veier. Endorfiner på krigsstien. Endorfiner på et oppdrag.


Så samtalen startet 18:46 den 30. august 2014.

Med noen få korte pauser for søvn har den pågått sammenhengende siden. Til sammen snart 79 timer.
Den er som en lang, slakk oppoverbakke.
Hvor oppover er bra. Oppover er spenning.
Oppover er følelser.

Når hun etter noen og seksti timer begynner å snakke om følelser så faller bunnen ut.
Det som først startet som en forsiktig forelskelse har begynt å bli en ekte en.
 En virkelig stor en. 

 Det går ikke an å la være å forelske seg i henne.
Hun er sjenert og skikkelig. Forsiktig og sårbar. Hinsides vakker. 
Og så snill at Mor Teresa blir en bølle til sammenlikning.


Det føles akkurat som å vandre rundt i mørket i en død og vissen skog og plutselig få øye på en blomst i alle verdens farger. En selvlysende blomst.

En blomst man må passe på. Være forsiktig med. Trå varsomt rundt. 
Ikke gi for mye vann. Ikke for lite.
Bli glad i.




Jeg skulle ønske jeg kunne sammenlikne dette med noe.
Men jeg kan ikke.
Dette er nytt.