<3

Det har gått 149 timer og 22 minutter siden han gjorde noe man Helst Ikke Bør Gjøre.

Følelsene og endorfinene har erobret store deler av det sentrale styresystemet i kroppen hans og pupillene har begynt å få en spiss nedside og en kløyvet oppside. Noe som til forveksling kan likne på...


Baklengs film i 4 timer.
Han tusler nedover den lange bakken og vet egentlig ikke helt hva han går til. 
Han vet bare hva han vil og vil ha. 
Trærne følger apatisk med ham og slipper ned et blad i ny og ned.

Tankene er likevel litt opptatt med å sortere i et kaos. Han tenker for mye. Men klarer ikke la være.
Noen har regelrett flyttet inn i hodet hans og det må følgelig litt ommøblering til. Gjesteseng og rene håndduker.

Alle andre jenter har blitt like lite interessante som fotball på tv-en. Det er en bra ting. Et bra tegn. 
Han tenker litt på hva hun tenker. Han føler han kan lese henne som en åpen bok, men at noen av sidene er i feil rekkefølge slik at man må gruble litt ekstra for å skjønne hva som egentlig skjer. Det er spennende. Det holder han på tå hev. Og det holder han nervøs. Redd for å miste. 

Det begynner å bli vanskelig å holde igjen følelsene. De oppfører seg som ville hester som river i fortøyningene sine og vil ut. Og de skal få komme ut. Hver eneste en. Når kysten er klar. Når hun er. Når hun blir.

Han har kommet frem til huset hennes nå. Nede på Eventyrøya.
Han setter seg på gjerdet og venter. 
Hun kommer ut.

Hun. Er. Så. Vakker.
Kroppen reagerer fysisk og han merker at han begynner å skjelve. Adrenalin.
De går bortover på stiene. Uten særlig mål og mening. Passelig avstand. Han må være forsiktig.
Hun er den vakre blomsten fra den døde skogen. Ikke for mye vann. Ikke for lite. Passe på.

Etter en stund tar han hånden hennes. Hun bemerker det med et smil og strammer hånden sin om hans for å fortelle at dette var helt greit og litt fint. Fingrene er flettede og huden hennes er fremdeles fantastisk myk og glatt. Hånden hennes er.. delikat og vakker. 

Hele hun er delikat og vakker. Og smart. Hun er ingeniørstudent på en av landets tøffeste ingeniørlinjer og gjør det forbaska bra. Han ser opp til henne.

De finner en benk og ser på elven som renner gjennom byen. Endene svømmer optimistisk bort for å få seg gratis mat, men må returnere skuffet. 

Han sitter ved siden av henne og stjeler et blikk hvert femtende sekund. Det er vanskelig å la være.
Hun skinner med den glansen og utstrålingen man bare kan ha når man er like vakker på innsiden som på utsiden.

Adrenalinen i kroppen kommer med jevne mellomrom. Det føles som om hver nye ferdigproduserte dose blir pumpet ut i blodet og får alle musklene til å skjelve av energioverskudd. Kroppen kribler og det føles fullstendig fantastisk.

Mens de tusler og tusler begynner han å tro at hun trives i selskapet hans. Hadde hun kommet ut for å være høflig så hadde den obligatoriske tiden sammen vært over og hun kunne dratt hjem igjen. Men hun blir. 

Han stryker over hånden hennes med et par av fingrene sine mens de leier. Hun tar nytt tak i hånden hans fra tid til annen. Som for å fornye følelsen. Det er fantastisk. Sammen med alt annet. Vinden blåser forsiktig i håret hennes. Det fantastiske håret hennes.

De går sammen inn på et friidrettsanlegg og går over den røde løpebanen. Flomlysene er av. Gult skjær fra natriumlampene tar den rollen stearinlysene vanligvis pleier å ha. Det er koselig.
Himmelen har dummet seg litt ut og plassert noen skyer foran stjernene, men prøver å gjøre det godt igjen ved å lage små formasjoner i skyene som med litt fantasi kan ligne både giraffer og høner.

Stavhopperne har lekeplassen sin innenfor svingen til løpebanen. Der er en gigantisk tjukkasmatte. Den er tørr. Stor og myk.

Han legger seg på den. 
Hun nøler litt, men så legger hun seg opp på matten og ved siden av ham. Det går noen minutter og så ligger de omslynget.
Kroppen hans kribler.
Hun sier hun har det godt. De stryker hverandre. Hjertet hamrer og lykkehormoner spruter ut i hjernen som en løpsk softis-maskin. Han håper tiden kan stoppe og at de kan ligge akkurat slik for alltid.


Heldigvis stoppet ikke tiden før en liten stund senere;

Hun kysser ham.

Alt stoppet. Tiden, hjertet.

Munnen hennes gir munnen hans et spektrum av følelser på samme måte som et orgel gir en kirke et spektrum av lyd og musikk. Hun terger han med tungen sin og får han samtidig til å føle følelser han aldri har opplevd før. Det er helt unødvendig å fortelle hvor fantastisk dette var.

På veien hjem så sier hun at hun er hans.

Han er hennes.

De er hverandres nå.