Konstantin og Klinkekulene

Dette er til alle dere jeg ikke klarer å få ut av det stakkars hodet mitt.
Jeg skjønner det ikke helt.

Dere er klinkekuler.
Like utvendig, forskjellige innvendig, men alt i alt er dere egentlig det samme.

Og dere holder meg våken når jeg ligger i sengen min og skal sove.
En og en. 
Aldri sammen.
Det føles som om dere jobber skift i noen uker hver.

Alle klinkekulene jeg har vunnet opp gjennom tidene.
Eller funnet.

Og mistet.
Alle som en.
Somlet bort, rett og slett.

Før var det lett å skylde på klinkekulen.
"Den var liten"
"Den var glatt"

Men jeg har innsett det nå.
Klinkekuler er ikke noe jeg klarer å ta vare på.
Jeg har hender som en .. sil.