Du vet.
Det hender at man går turer alene og blir ekstra tankefull og oppmerksom på omgivelsene sine.
Og det hender at små ting blir litt større enn de vanligvis er.
En eneste løvetann i veikanten betyr mye mer enn om man hadde kjørt forbi den med bil.
Nå skal jeg fortelle om Jennie. Med ie.
Når jeg snakker med henne, så er jeg alltid på tur alene.
Alle små ting betyr veldig mye når jeg snakker med henne.
Og alt blir fint.
Nesten som gråtoner som fader over til farger.
Som et animasjon av vinteren som glir over til sommer.
Jennie er noe av det sjeldneste jeg vet, for hun henter frem alt det fine i meg.
Det er jenta jeg kan se på uten å si noe, men samtidig så vet jeg at hun vet hva jeg vil si til henne.
Det er jenta som får meg til å gjøre fine ting om nettene, bare fordi tanken av å gjøre henne glad inspirerer meg til å gjøre ting jeg ellers ville forkastet som en håpløst dum idé.
Det er jenta som får meg til å innse at ikke alt er like dumt og trist som det kan virke.
Det er Jennie.
Vi har mye til felles vi to.
Våre hemmeligheter. Våre tanker.
We're like peas and carrots.
Konstantin og Jennie.
Humle og Honning.
Du är nästan perfekt.
Du vet.
Stjerner, snølykter, lussekatter. Tapte minner fra en svunnen tid.
Jennie henter de frem i meg, og jeg i henne.
Kall det gjerne en symbiose.
Men det er vårt.
Ikke ditt.
Ikke noen andres.
Det er bare vårt.
Når man finner noe vakkert, tar man vare på det.
Men alt som er vakkert dør. Til slutt.
Butterfly.
Heldigvis, man har alltid minner.
Vi har fine minner vi to.
Jeg kan leve lenge på de hundre meterene vi gikk når alt omkring oss gav oss oppmerksomheten sin.
Det var som om det levde.
Jeg er glad for alt, Jennie.
Alt.
Det hender at man går turer alene og blir ekstra tankefull og oppmerksom på omgivelsene sine.
Og det hender at små ting blir litt større enn de vanligvis er.
En eneste løvetann i veikanten betyr mye mer enn om man hadde kjørt forbi den med bil.
Nå skal jeg fortelle om Jennie. Med ie.
Når jeg snakker med henne, så er jeg alltid på tur alene.
Alle små ting betyr veldig mye når jeg snakker med henne.
Og alt blir fint.
Nesten som gråtoner som fader over til farger.
Som et animasjon av vinteren som glir over til sommer.
Jennie er noe av det sjeldneste jeg vet, for hun henter frem alt det fine i meg.
Det er jenta jeg kan se på uten å si noe, men samtidig så vet jeg at hun vet hva jeg vil si til henne.
Det er jenta som får meg til å gjøre fine ting om nettene, bare fordi tanken av å gjøre henne glad inspirerer meg til å gjøre ting jeg ellers ville forkastet som en håpløst dum idé.
Det er jenta som får meg til å innse at ikke alt er like dumt og trist som det kan virke.
Det er Jennie.
Vi har mye til felles vi to.
Våre hemmeligheter. Våre tanker.
We're like peas and carrots.
Konstantin og Jennie.
Humle og Honning.
Du är nästan perfekt.
Du vet.
Stjerner, snølykter, lussekatter. Tapte minner fra en svunnen tid.
Jennie henter de frem i meg, og jeg i henne.
Kall det gjerne en symbiose.
Men det er vårt.
Ikke ditt.
Ikke noen andres.
Det er bare vårt.
Når man finner noe vakkert, tar man vare på det.
Men alt som er vakkert dør. Til slutt.
Butterfly.
Heldigvis, man har alltid minner.
Vi har fine minner vi to.
Jeg kan leve lenge på de hundre meterene vi gikk når alt omkring oss gav oss oppmerksomheten sin.
Det var som om det levde.
Jeg er glad for alt, Jennie.
Alt.
