Wherever I May Run

Klokken er 05:28 lokal tid. Heisen kommer frem, åpner dørene og sier pling på en måte som får meg til å mistenke at den var svært fornøyd med egen innsats.

To minutter senere går jeg ut av hotellet og trykker på trekanten som peker til høyre.
Musikken starter, nedtellingen starter, diverse loggefunksjoner starter. Jeg starter.

Tåken er tett som vaniljesaus og ingen av bygningene i nærheten kan se sine egne postkasser for å si det slik. Trafikklysenes budskap blir forvandlet fra en liten sirkulær fargeplate til et lysshow som kunne informert en stat på størrelsen med Monacco om det var lov til å kjøre eller ikke.

Før jeg ble ferdig med oppvarmingen kommer enda en deltaker til nattens kulisser; Tor.
Ikke SinteTor, ikke Skal-vi-danse-Tor og i hvertfall ikke Tor fra bakeriet på hjørnet. 

Jeg snakker om rakkeren som fikk oldtidens mennesker til å ofre alt de hadde i nærheten når han dukket opp. Sauer, kyr, døtre, gull, penger og jomfrudommer ble lempet på alteret i hui og hast i desperate forsøk på å få Tor til å dra til et annet sted og plage noen andre.

I dag hadde han latt hammeren ligge igjen hjemme. I dag hadde han tatt med seg den største slegga de har tilgjenglig i Valhall. Og i dag var han ikke blid.
Jeg mistenker at tåken var bestilt av han for å sette to streker under hva han måtte være misfornøyd med.

Mens jeg jogget rundt på kinesiske fortau dundret han til i bakgrunnen mens Metallica helhjertet forsøkte å holde seg i forgrunnen. Etterhvert ble lysglimtene så kraftige og så forsterket av tåken at man trolig kunne brukt de som arbeidslys på et laboratorium. 

Enkelte ganger var Tor ekstra irritert og dro til med alt Moder Natur, Fysikkens Lover og Odin hadde forært han av djevelskap. De gangene måtte Metallica finne seg i å være bakgrunnsmusikk av samme type som den hersens panfløytemusikken hotellet spiller i korridorene. 


Jeg elsket det. 


Når det etterhvert begynte å regne så visste jeg at nå kommer Tor og Faenskapet i min retning. Jeg forventet at fuktigere luft ville føre til bedre ledningsevne og hyppigere lynnedslag. Jeg hadde rett og flere ganger i minuttet leverte Tor  potente søknader til Artelleriet, Dimmu Borgir, Det Lokale Steinknuseverket og til selveste Paven. Nøyaktig hva han søkte på er litt usikkert, men trolig noe som innebærer store deler av bråk, død og ødeleggelse.


Ettersom de lokale veimyndighetene i Kina ikke er så veldig teknisk oppdatert så ble gatelysene styrt av tid istedenfor en lys+tid. Problemet med dette var at selv om almanakken gjerne vil påstå at det er lyst nok klokken 05:45 så medfører dette ikke nødvendigvis riktighet  når tåken omslutter alt mellom stratosfæren og femte etasje.

Dette førte til at når klokken slo 05:45 så ble det mørkt. Bekmørkt. Jeg måtte planlegge skrittene mine hver gang lynet slo ned for å være sikker på at jeg ikke krasjet i lyktestolper eller snublet ned i åpne kumlokk i veien (slikt har de faktisk i Kina - helt uten sperrebånd). 



Da jeg tuslet inn igjen forbi resepsjonen så hadde Dagslyset klart å bekjempe Vaniljesausen og jeg hadde også inntrykk av at noen hadde lempet nok jordslig gods på alteret til at Tor hadde dratt videre til et annet sted.




En god start på dagen.