Brente, blå øyner

Det var før i tiden.
Jeg laget bloggen for å skrible om alt jeg ikke kunne eller ville snakke om. 
Den handlet for det meste om jenter. Av den typen som kom og gikk. 

Det er lenge siden nå. For for fire år siden kom det noen som ikke gikk.
Hun grep tak i livet mitt, snudde det på hodet og vrengte det inn ut. Hun filleristet meg på en måte som gjorde at ingenting noen gang ble det samme.

Unntatt musikken. Musikken min henger fortsatt i meg som den eneste linken mellom før og nå.

Hun heter N0mine. Hun har holdt på interessen min i over fire år, noe som er fullstendig spektakulært for enhver som vet litt om meg.


Med N0mine kom så mye annet. Jeg flyttet, fikk ny jobb, nye venner, ny utdanning, nye ansvarsområder og brente, blå øyner.


Så siden jenter ikke lenger er det jeg ikke kan eller vil snakke om så ble denne bloggen litt betydningsløs. Misjonen og hensikten rant ut i vasken sammen med hele den gamle meg.
 
Jeg har savnet å ha noe å skrive om rett og slett. Istedenfor ble det erstattet av noen tafatte innlegg uten hverken rød eller blå tråd.


Akkurat nå sitter jeg på en liten øy utenfor Malaysia. Bak fingermerkene på vinduet er det palmer og neonskilt på slitte bygninger. Et samfunn som gjør sitt beste for å tilpasse seg den plutselige forandringen som kom når jeg og bransjen min ramlet ned i hodet på det som et snøskred.