Blod på tann. Blod på knær.

Søndag.
Sove lenge.

Rulle ut av sengen i ellevetiden og tre føttene inn i joggeneskoene jeg kjøpte for seksten dollar på Wallmart.
Det er fuktig, 28 grader og kraftig vind.
Men jeg må gjøre dette. Jeg må bli bedre. For akkurat nå er jeg ikke bra nok.
Hun skjønner det selvsagt ikke selv.

Jeg løper i en medvind jeg forveksler med god dagsform i tre kilometer. Langs long beach. En kritthvit og på alle måter perfekt sandstrand som fant det for godt å oppstå på andre siden av gaten av hotellet mitt.

For hvert skritt de billige joggeskoene tar meg så tenker jeg på henne.
Det var ikke slik det skulle ende opp for en drøy måned siden.

Jeg skulle være alene og ikke trenge noen. Men så kom hun tuslende inn i timen min og forandret alt. Nå har jeg vært 7500 kilometer borte fra henne halvannen uke som har føltes så mye mye lenger enn det. Men samtidig så kommer jeg nærmere og nærmere henne.

Etter tre kilometer er jeg kommet til enden av long beach. Jeg snur og oppdager at "dagsformen" slett ikke hadde samme virkning på vei tilbake. Trøsten er at mer slit betyr flere gram brent fett. Og det er jo hele hensikten.


Vi har en egen nedtelling. Tusen timer skulle det ta fra første gang jeg gjorde Noe Man Helst Ikke Bør Gjøre til vi ble hverandres. På ordentlig.
293 timer og 17 minutter igjen nå.
Jeg vet ikke om jeg er klar for det.


Klar for å prøve å forstå alt sammen.
At ei jente som er så fullkommen perfekt som henne vil tre inn i livet mitt.
Legge seg i fanget mitt.
Ta hånden min.
Kalle seg min.

Ord er som vanlig fullstendig utilstrekkelig.

Det samme er kondisjonen min som måtte ha en solid gå-timeout etter én kilometer i kraftig motvind.

Selv om musikken på ørene prøver alt den kan å være oppmerksomhetssentrumet mitt, må den se seg grundig slått av jenten. Jenten uten a-ending. Jenten min.

Tankene mine kan sammenliknes med løvblad i en høststorm. Flakser ukontrollert omkring til alle kanter. Umulig å få orden på. Innlegget mitt bærer preg av det samme. Et slags mislykket forsøk på å få orden i alt som roter rundt i hodet mitt.


Jeg prøver å få tak i den tanken som er mest tilstede.
Det største løvbladet.

Jeg tror det er en slags bekymring. Noe som får meg til å drømme om at jeg dør. Jeg har sett navnet mitt på en stor, sort gravsten ganske mange netter på rad nå.

Livet mitt forandrer seg. Jeg forandrer meg. Jeg har blitt noe annet. Jeg har fått nye sider.
Gamle sider, som kanskje ikke var så bra, har blitt slettet.

Og jeg har blitt den som trenger. Den som kommer tilbake. Den som går ned på kne.
Den som har mest å tape. Den som ofrer mest.
Det er roller jeg aldri har hatt før.

Fordi jeg alltid var den som kunne slå av følelsene mine som en en lysbryter.
Fordi jeg kunne bli iskald akkurat når jeg ville.
Snu på helen og gå min vei ved hver minste lille ubetydelige krangel.


Men ikke nå lenger.
Hele premisset for at jeg lot meg hengi meg til henne var at jeg aldri skulle såre henne.
Jeg har såret nok jenter. Brent nok broer for stoltheten min sin skyld. Og noen ganger for moro skyld.

Hun har blitt såret nok ganger.
Hun har nok blod på knærne sine etter å ha vært den som måtte ofre mest.
Krype mest.

Mine er friske.

Hun er verdt det.
Jeg vil krype til jeg blør for henne.
Jeg kan svelge stoltheten min for at hun skal få slippe å krype noe mer.

Dette gjør dette så spesielt. Så nytt. Så annerledes.




Når jeg omsider kommer meg tilbake til hotellet og kler av meg for å dusje så ser jeg at sokkene mine er røde.

Blod på tær.