Epiphany

Det føles kaldt nå.
Fortiden raser gjennom hodet mitt som pissregn i sur og kald høstnatt.

Den gamle fortiden. For lenge, lenge siden. Før broer og før kjærlighet.

Den gjør noe med meg. Å prøve å konsentrere seg er fånyttes.
Alt jeg prøver på er å grafse til meg noen av dråpene for å lese hva som står på de.
Men de glipper.

Alle sammen.

Det var alt dette som gjorde meg til meg. Og likevel aner jeg ikke om jeg vil være foruten eller ikke.
Hvordan hadde alt vært uten? Hvordan hadde jeg vært?

Det er rart hvordan enkelte sanger river meg bort fra nåtiden og plasserer meg femten år i fortiden.

 Jeg vil lukke øynene og forsvinne. Sitte fastspent i et fly som styrter.
Sovne og ikke våkne.

Jeg burde bytte sang. Men jeg vil ikke.

Jeg liker å pine meg selv på denne måten. Sangen blir som en lydbok.
En lyd-dagbok som henter frem alt sammen og leser opp alle de små detaljene mens jeg føler jeg svever rundt i solsystemet. Som en slave av solen.

Og jeg mister kontakten med alt annet.