Ønskedrømmen

Jeg ønsker meg henne nå. Skikkelig.
Det er ingen forspillforelskelse lenger.
Jeg vet hvem hun er.
På innsiden og utsiden. Alene og med venner.






Hun er vakrest, snillest, penest, flinkest, deiligst. 
Mest omsorgsfull. Mest hensynsfull. Mest ekte.
Mest perfekt.
Men aller mest er hun fullstendig ubeskrivelig.
Ordene jeg bruker om henne er til nød veiledende.
Hun er Lady og jeg Landstrykeren. Jeg fortjener ingen så guddommelig som henne.


Men av en eller annen uforståelig grunn så passer vi perfekt.
Som puslespillbrikker.
Som peas and carrots.

Vi trengte ikke spille kortene riktig. Dette var ikke noe spill.
Om det var, så kunne vi spilt alt sammen feil og likevel vunnet hverandre.
Kortene er kastet.
Vi er ekte.
Vi er hva den andre behøver.

Hun behøver noen.
Jeg behøvde ingen. Til nå. Nå behøver jeg henne mer enn noen ting annet.

Hun  gjør meg svak. Hun får meg til å gjøre ting jeg aldri tidligere har gjort for noen.
Det er et godt tegn. Det betyr at hun er annerledes og ikke bare føles slik.
Det betyr at hun betyr. Mye.


Jeg skriver dette mens jeg er på vei lengre og lengre bort fra henne.
I nøyaktig 769 kilometer i timen i følge skjermen i ryggen på setet foran meg.
Det er jobb igjen.
Nok et kraftsystem som skal stables på bena og testes. Lekes med. Virke.
Og dette er første gang jeg ser bakover hele veien.

Det er to uker til jeg får se henne igjen.
Til jeg får kysse munnen hennes igjen.
Kjenne huden hennes mot min igjen og kjenne meg selv eksplodere innvendig av sommerfugler, stjernestøv og glitter. Igjen.

Og det er bare gått tre uker siden jeg møtte henne på hatteforspillet.
Tre uker hvor vi ikke har stoppet å snakke med hverandre i mer enn et fullstendig uansvarlig lavt antall timer med søvn om nettene.
Denne ti-timers flyturen blir den lengste tiden til nå uten en lyd fra henne.

Ti timer som føles som ti år, og tre uker som har føltes som tre evigheter fordi vi har lært hverandre å kjenne så mye mye fortere enn hva vanlig mennesker klarer.