Det er her Konstantin bor. Dette er Konstantinsk.
16. januar 2017
It's been awhile
Broer som rustet. Broer som brente. Broer som detonerte.
Som i sakte film. Dette var ikke nå. Dette er før.
"Sikker?"
Sorte hull varer ikke for alltid. Hawkin sørget for det.
Jeg vet du visste det. Jeg visste det.
"Ja".
Neste gang biter vi hardere. Alle tennene skal få lage et merke. Et minne hver.
Minner uten ord er de beste. De huskes best.
"Bare vi".
Nå er gamle dager forbi. Eller kommende. Man vet jo ikke. Men åpenbaringene kommer når man minst vil ha de.
Som snikende skygger på vinduet man bare ser i øyenkroken. Når man prøver å sove. Når det regner og blåser.
"Var det du?"
Gummibjørner var ålreite dyr. Lurer på om det bor noen av de på Flåklypa. Skitt samme.
"God natt."
Jeg husker det enda. Konstantin gjør også. Bare demp det jævla lyset. Og ikke glem vannet. Vannet, vesla. Vi fryser i hjel. Ler oss varme. Griner oss trygge. Hater hverandre til slutt. På utsiden.
"Jeg visste det var deg".
14. februar 2016
Basenote
Loven om momentbevaring var i full gang med sitt daglige virke og passet på at en blågrønn planet i ytre spiralarm i galaksen Melkeveien gjorde som den fikk beskjed om.
Som akkurat i dag, og som alle andre dager de siste fire milliarder årene, var å rotere rundt sin egen akse i ca sekstenhundre kilometer i timen.
Denne rotasjonen, som den blågrønne planeten syntes den var blitt riktig så flink til, medførte at en liten by på den nordvestre flanken av jordplaten Eurasia ble eksponert for en av termodynamikkens lover da en infrarød lysbølge som Solen i det samme solsystemet hadde sendt ut ca åtte minutter i forveien hadde begynt å virke på luften.
Luften syntes ikke denne oppvarmingen var noe særlig stas og begynte å bli urolig. Etterhvert bestemte den seg rett og slett for å flytte på seg, og det var i denne flytteprosessen at luften kom i skade for å krasje med noen hårstrå fra en mørk lugg til ei jente som akkurat nå smilte forelsket utover byen fra en liten høyde.
Grunnen til at hun smilte forelsket var fordi kroppen hennes hadde lagt seg til en vane med å skille ut hormonene dopamin og serotonin idet hun ble eksponert for en gutt som var smittet av akkurat den samme tilstanden.
Sammen stod de hånd i hånd og betraktet det synlige spekteret av den elektromagnetiske strålingen fra Solen reflektere farger fra bygninger, natur og himmel fra et aldeles strålende utsiktspunkt vest for en by noen mennesker fant det for godt å slå seg til ro i for litt over tusen år siden.
Da de hadde sett lenge nok på illusjonen av Solen følge en bue over de sørøstlige åsene, tuslet de videre opp til en vakker forsenking i terrenget som opp igjennom tidene hadde samlet opp en imponerende mengde regnvann. Vannet, fornøyd med situasjonen, lå i le av de urolige luftmassene og slapp derfor å bevege seg overhodet. I stedet kunne det slappe av med den takknemlige jobben det var å reflektere bildet av det forelskede paret som akkurat nå smilte til hverandre via vannhinnen.
Hendene holdt hverandre, fingrene flettet hverandre og hormonene hadde en veldig travel dag på jobb.
Mens de tuslet videre byttet de på å sniktitte på hverandre uten at den andre så. Hvert blikk forsterket følelsene. Forsterket grepet.
Om fjortissnoveller var klissete, ville viskositeten i denne settingen vært tre størrelsesordener lavere.
Senere.
Solen har sendt kveldens siste bølger i retning stuevinduet. På innsiden ligger jenten med håret i fanget hans. Hadde øynene vært åpne ville han sett hjerteformede pupiller med stjernestøv og glitter rundt.
Han funderte på hvilke drømmer som utspilte seg bak øyenlokkene hennes mens hun pustet stille og smilte på en slik måte alle jenter håper at de smiler når de sover.
Hjerteslagene hennes forplantet seg gjennom hånden hans, og selv om det sikkert bare var tilfeldig så føltes det som om de to hjertene i rommet slo i takt. Om ikke på ekte så var han i alle fall sikker på at de gjorde det på et annet plan.
Denne følelsen av fullkommen sammensveiselse var uforklarlig.
Det samme var det faktum at hun hadde falt for han. Hun, tronende alene på livets øverste hylle, hadde dalt ned som en engel til hans nivå og omfavnet han som en blekksprut med armer, ben og alt hun hadde av følelser.
Følelser han mistenkte hadde vært bortgjemt i en låst eske i påvente av noen som kunne gjengjelde de. Ta godt vare på de. Forsterke de.
Så.
Den dagen han dukket opp spratt de opp alle sammen som et troll i eske og tok han med storm.
Han gjorde det eneste han kunne gjøre. Gjengjelde de. Ta vare på de. Forsterke de.
For hun er L og han er C og når de er sammen resonnerer de på en måte som ville fått bygninger og broer til å falle fra hverandre. Men for de betrakter det seg som et fyrverkeri av hormoner og blomsterfontener.
De er matchen alle leter etter. Som veldig få finner.
To puslespillbrikker i et to-biters puslespill.
Når natten kommer ligger de omslynget.
Om Cupid hadde eksistert hadde han hengt bildet av de øverst på troféveggen.
Dråpen hadde en gang for lenge siden kondensert i en nimbostratus-sky omtrent åttetusen fot over havet ikke langt fra utsiktspunktet over byen nordvest på Eurasiaplaten. Etter et fall som varte tre minutter krasjet den med et tre før den i løpet av den neste timen rant langs bark og grener ned til jordsmonnet. Noen uker senere piplet den ut i en større ansamling vann hvor den nøt mesteparten av ungdomstiden sin syslende med hva de fleste andre regndråper i dens alder syslet med.
Ti år gikk mens den jobbet seg nedover de ulike vannlagene og brått ble sugd inn i et lite rør som ikke var en del av planen.
Under sju bars trykk flyttet dråpen seg fortere enn den noen gang før hadde flyttet seg gjennom byens vannledningsnett helt til den brått og uventet ble presset ut av et bittelite hull i et dusjhode.
Etter en kort følelse av deja-vu traff den nesetippen til en naken pike og rant langs konturene av en kropp naturen hadde gjort seg ekstra flid med.
Faktisk så mye ekstra flid at denne kroppen i biologi- og missuniversekretser var ansett som det mest fullkomne skaperverket naturen hadde hostet opp til nå. Over både hjulet og Eulers likhet.
På toppen av denne kroppen tronet et hode som alene inneholdt minst sju underverker: Et nydelig ansikt, en velfundert intelligens, en usammenliknbar godhet, et nydelig hår, et fortryllende smil, en herlig latter og en snedig humor.
Alt dette visste han.
Gutten som stod foran henne og klemte henne inntil seg så tett han kunne.
Han elsket henne for alt hun var. Både underverkene og det underfundige.
20. oktober 2015
14. februar 2015
Det hodet er fullt av
Fordi jeg kan høre deg sove nå.
Fordi jeg kan se deg for meg der du ligger. Så uendelig vakker og fredfull.
Til å ta pusten fra meg. Til å få Tornerose til å føle seg som en mindre sjarmerende snorkedame til sammenlikning med deg.
Fordi du er det du er.
Usammenliknbart alt annet.
Jeg var på vei inn til deg.
Inn til soverommet bare noen meter herfra. Pusse tennene, ta ut linsene.
Tok meg selv i nok en imaginær samtale hvor jeg pratet om deg.
Det hodet er fullt av renner munnen over med.
Det man ikke klarer å la være å tenke på klarer man ikke la være å snakke om.
Du er den hodet mitt er fullt av.
Jeg tenkte at i dag er en fin dag å la deg få vite det.
Det er Valentine's day om 4 minutter og 35 sekunder.
Når du ligger i armene mine og ser på meg mens alt lyset i rommet anstrenger seg for å få lov til å skinne i øynene dine spikrer du fast forelskelsen min for deg.
Den er rimelig godt fastspikret nå. Men det stopper deg ikke.
Ingenting stopper deg.
Du fortsetter å skinne for meg. Du fortsetter å være så uendelig snill og god.
Gavmild på kjærlighet og små overraskelser. Og lapper.
Jeg har ingen mulighet til å forstå hvorfor jeg er heldig nok til å få noen som deg.
En liten sivilingeniørpike med nett, sexy kropp, langt brunt hår og dype, mystiske øyner. Som vet hvordan de skal virvle opp sommerfugler i den feromonnedlessede kroppen min.
Så.
Jeg ville bare si takk.
Takk for alt du er for meg.
For alt du gjør for meg.
Og alt du ønsker vi skal bli sammen.
For jeg vil bli med deg.
Til akkurat dit du vil.
-gutten din
Fordi jeg kan se deg for meg der du ligger. Så uendelig vakker og fredfull.
Til å ta pusten fra meg. Til å få Tornerose til å føle seg som en mindre sjarmerende snorkedame til sammenlikning med deg.
Fordi du er det du er.
Usammenliknbart alt annet.
Jeg var på vei inn til deg.
Inn til soverommet bare noen meter herfra. Pusse tennene, ta ut linsene.
Tok meg selv i nok en imaginær samtale hvor jeg pratet om deg.
Det hodet er fullt av renner munnen over med.
Det man ikke klarer å la være å tenke på klarer man ikke la være å snakke om.
Du er den hodet mitt er fullt av.
Jeg tenkte at i dag er en fin dag å la deg få vite det.
Det er Valentine's day om 4 minutter og 35 sekunder.
Når du ligger i armene mine og ser på meg mens alt lyset i rommet anstrenger seg for å få lov til å skinne i øynene dine spikrer du fast forelskelsen min for deg.
Den er rimelig godt fastspikret nå. Men det stopper deg ikke.
Ingenting stopper deg.
Du fortsetter å skinne for meg. Du fortsetter å være så uendelig snill og god.
Gavmild på kjærlighet og små overraskelser. Og lapper.
Jeg har ingen mulighet til å forstå hvorfor jeg er heldig nok til å få noen som deg.
En liten sivilingeniørpike med nett, sexy kropp, langt brunt hår og dype, mystiske øyner. Som vet hvordan de skal virvle opp sommerfugler i den feromonnedlessede kroppen min.
Så.
Jeg ville bare si takk.
Takk for alt du er for meg.
For alt du gjør for meg.
Og alt du ønsker vi skal bli sammen.
For jeg vil bli med deg.
Til akkurat dit du vil.
-gutten din
18. november 2014
Tusen steder
Opp. Ned. Bort. Øst. Vest. Bak.
Jeg har vært alle steder.
Denne planeten er erobret. Beseiret. Oppdaget.
Jeg har sett tusen typer mennesker.
Tusen typer ansikter.
Tusen typer kropper og minst tusen typer neser.
Den siste så jeg 28. august litt over klokken åtte på morgenen.
En type menneske som jeg aldri har sett før. En type som var overlegen.
Jeg følte meg som en bonde fra 1700-tallet skryte om hester mens en Lamborghini rullet forbi. Hester ble herved uinteressante.
Den 11. oktober ble hun min. Jenten ble min. Overmennesket. Gudinnen.
Vi er rødt og vi er blått. Vi blandet oss til noe nytt.
Noe som fikk lilla til å føle seg som tredje hjulet på vognen.
Vi er i en annen dimensjon.
Vi er Laplace.
Alle andre andre er tid. Bortkastet tid.
Men jeg er borte fra henne igjen. 1200 kilometer denne gangen.
Vi er en invers funksjon. Avstand gjør sterkere.
Avstand gjør finere. Som forrige gang.
Man slipper en dråpe på en annen dråpe.
Med de to rette dråpene blir det fyrverkeri.
Jeg har vært alle steder.
Denne planeten er erobret. Beseiret. Oppdaget.
Jeg har sett tusen typer mennesker.
Tusen typer ansikter.
Tusen typer kropper og minst tusen typer neser.
Den siste så jeg 28. august litt over klokken åtte på morgenen.
En type menneske som jeg aldri har sett før. En type som var overlegen.
Jeg følte meg som en bonde fra 1700-tallet skryte om hester mens en Lamborghini rullet forbi. Hester ble herved uinteressante.
Den 11. oktober ble hun min. Jenten ble min. Overmennesket. Gudinnen.
Vi er rødt og vi er blått. Vi blandet oss til noe nytt.
Noe som fikk lilla til å føle seg som tredje hjulet på vognen.
Vi er i en annen dimensjon.
Vi er Laplace.
Alle andre andre er tid. Bortkastet tid.
Men jeg er borte fra henne igjen. 1200 kilometer denne gangen.
Vi er en invers funksjon. Avstand gjør sterkere.
Avstand gjør finere. Som forrige gang.
Man slipper en dråpe på en annen dråpe.
Med de to rette dråpene blir det fyrverkeri.
29. september 2014
Blod på tann. Blod på knær.
Søndag.
Sove lenge.
Rulle ut av sengen i ellevetiden og tre føttene inn i joggeneskoene jeg kjøpte for seksten dollar på Wallmart.
Det er fuktig, 28 grader og kraftig vind.
Men jeg må gjøre dette. Jeg må bli bedre. For akkurat nå er jeg ikke bra nok.
Hun skjønner det selvsagt ikke selv.
Jeg løper i en medvind jeg forveksler med god dagsform i tre kilometer. Langs long beach. En kritthvit og på alle måter perfekt sandstrand som fant det for godt å oppstå på andre siden av gaten av hotellet mitt.
For hvert skritt de billige joggeskoene tar meg så tenker jeg på henne.
Det var ikke slik det skulle ende opp for en drøy måned siden.
Jeg skulle være alene og ikke trenge noen. Men så kom hun tuslende inn i timen min og forandret alt. Nå har jeg vært 7500 kilometer borte fra henne halvannen uke som har føltes så mye mye lenger enn det. Men samtidig så kommer jeg nærmere og nærmere henne.
Etter tre kilometer er jeg kommet til enden av long beach. Jeg snur og oppdager at "dagsformen" slett ikke hadde samme virkning på vei tilbake. Trøsten er at mer slit betyr flere gram brent fett. Og det er jo hele hensikten.
Vi har en egen nedtelling. Tusen timer skulle det ta fra første gang jeg gjorde Noe Man Helst Ikke Bør Gjøre til vi ble hverandres. På ordentlig.
293 timer og 17 minutter igjen nå.
Jeg vet ikke om jeg er klar for det.
Klar for å prøve å forstå alt sammen.
At ei jente som er så fullkommen perfekt som henne vil tre inn i livet mitt.
Legge seg i fanget mitt.
Ta hånden min.
Kalle seg min.
Ord er som vanlig fullstendig utilstrekkelig.
Det samme er kondisjonen min som måtte ha en solid gå-timeout etter én kilometer i kraftig motvind.
Selv om musikken på ørene prøver alt den kan å være oppmerksomhetssentrumet mitt, må den se seg grundig slått av jenten. Jenten uten a-ending. Jenten min.
Tankene mine kan sammenliknes med løvblad i en høststorm. Flakser ukontrollert omkring til alle kanter. Umulig å få orden på. Innlegget mitt bærer preg av det samme. Et slags mislykket forsøk på å få orden i alt som roter rundt i hodet mitt.
Jeg prøver å få tak i den tanken som er mest tilstede.
Det største løvbladet.
Jeg tror det er en slags bekymring. Noe som får meg til å drømme om at jeg dør. Jeg har sett navnet mitt på en stor, sort gravsten ganske mange netter på rad nå.
Livet mitt forandrer seg. Jeg forandrer meg. Jeg har blitt noe annet. Jeg har fått nye sider.
Gamle sider, som kanskje ikke var så bra, har blitt slettet.
Og jeg har blitt den som trenger. Den som kommer tilbake. Den som går ned på kne.
Den som har mest å tape. Den som ofrer mest.
Det er roller jeg aldri har hatt før.
Fordi jeg alltid var den som kunne slå av følelsene mine som en en lysbryter.
Fordi jeg kunne bli iskald akkurat når jeg ville.
Snu på helen og gå min vei ved hver minste lille ubetydelige krangel.
Men ikke nå lenger.
Hele premisset for at jeg lot meg hengi meg til henne var at jeg aldri skulle såre henne.
Jeg har såret nok jenter. Brent nok broer for stoltheten min sin skyld. Og noen ganger for moro skyld.
Hun har blitt såret nok ganger.
Hun har nok blod på knærne sine etter å ha vært den som måtte ofre mest.
Krype mest.
Mine er friske.
Hun er verdt det.
Jeg vil krype til jeg blør for henne.
Jeg kan svelge stoltheten min for at hun skal få slippe å krype noe mer.
Dette gjør dette så spesielt. Så nytt. Så annerledes.
Når jeg omsider kommer meg tilbake til hotellet og kler av meg for å dusje så ser jeg at sokkene mine er røde.
Blod på tær.
Sove lenge.
Rulle ut av sengen i ellevetiden og tre føttene inn i joggeneskoene jeg kjøpte for seksten dollar på Wallmart.
Det er fuktig, 28 grader og kraftig vind.
Men jeg må gjøre dette. Jeg må bli bedre. For akkurat nå er jeg ikke bra nok.
Hun skjønner det selvsagt ikke selv.
Jeg løper i en medvind jeg forveksler med god dagsform i tre kilometer. Langs long beach. En kritthvit og på alle måter perfekt sandstrand som fant det for godt å oppstå på andre siden av gaten av hotellet mitt.
For hvert skritt de billige joggeskoene tar meg så tenker jeg på henne.
Det var ikke slik det skulle ende opp for en drøy måned siden.
Jeg skulle være alene og ikke trenge noen. Men så kom hun tuslende inn i timen min og forandret alt. Nå har jeg vært 7500 kilometer borte fra henne halvannen uke som har føltes så mye mye lenger enn det. Men samtidig så kommer jeg nærmere og nærmere henne.
Etter tre kilometer er jeg kommet til enden av long beach. Jeg snur og oppdager at "dagsformen" slett ikke hadde samme virkning på vei tilbake. Trøsten er at mer slit betyr flere gram brent fett. Og det er jo hele hensikten.
Vi har en egen nedtelling. Tusen timer skulle det ta fra første gang jeg gjorde Noe Man Helst Ikke Bør Gjøre til vi ble hverandres. På ordentlig.
293 timer og 17 minutter igjen nå.
Jeg vet ikke om jeg er klar for det.
Klar for å prøve å forstå alt sammen.
At ei jente som er så fullkommen perfekt som henne vil tre inn i livet mitt.
Legge seg i fanget mitt.
Ta hånden min.
Kalle seg min.
Ord er som vanlig fullstendig utilstrekkelig.
Det samme er kondisjonen min som måtte ha en solid gå-timeout etter én kilometer i kraftig motvind.
Selv om musikken på ørene prøver alt den kan å være oppmerksomhetssentrumet mitt, må den se seg grundig slått av jenten. Jenten uten a-ending. Jenten min.
Tankene mine kan sammenliknes med løvblad i en høststorm. Flakser ukontrollert omkring til alle kanter. Umulig å få orden på. Innlegget mitt bærer preg av det samme. Et slags mislykket forsøk på å få orden i alt som roter rundt i hodet mitt.
Jeg prøver å få tak i den tanken som er mest tilstede.
Det største løvbladet.
Jeg tror det er en slags bekymring. Noe som får meg til å drømme om at jeg dør. Jeg har sett navnet mitt på en stor, sort gravsten ganske mange netter på rad nå.
Livet mitt forandrer seg. Jeg forandrer meg. Jeg har blitt noe annet. Jeg har fått nye sider.
Gamle sider, som kanskje ikke var så bra, har blitt slettet.
Og jeg har blitt den som trenger. Den som kommer tilbake. Den som går ned på kne.
Den som har mest å tape. Den som ofrer mest.
Det er roller jeg aldri har hatt før.
Fordi jeg alltid var den som kunne slå av følelsene mine som en en lysbryter.
Fordi jeg kunne bli iskald akkurat når jeg ville.
Snu på helen og gå min vei ved hver minste lille ubetydelige krangel.
Men ikke nå lenger.
Hele premisset for at jeg lot meg hengi meg til henne var at jeg aldri skulle såre henne.
Jeg har såret nok jenter. Brent nok broer for stoltheten min sin skyld. Og noen ganger for moro skyld.
Hun har blitt såret nok ganger.
Hun har nok blod på knærne sine etter å ha vært den som måtte ofre mest.
Krype mest.
Mine er friske.
Hun er verdt det.
Jeg vil krype til jeg blør for henne.
Jeg kan svelge stoltheten min for at hun skal få slippe å krype noe mer.
Dette gjør dette så spesielt. Så nytt. Så annerledes.
Når jeg omsider kommer meg tilbake til hotellet og kler av meg for å dusje så ser jeg at sokkene mine er røde.
Blod på tær.
21. september 2014
Epiphany
Det føles kaldt nå.
Fortiden raser gjennom hodet mitt som pissregn i sur og kald høstnatt.
Den gamle fortiden. For lenge, lenge siden. Før broer og før kjærlighet.
Den gjør noe med meg. Å prøve å konsentrere seg er fånyttes.
Alt jeg prøver på er å grafse til meg noen av dråpene for å lese hva som står på de.
Men de glipper.
Alle sammen.
Det var alt dette som gjorde meg til meg. Og likevel aner jeg ikke om jeg vil være foruten eller ikke.
Hvordan hadde alt vært uten? Hvordan hadde jeg vært?
Det er rart hvordan enkelte sanger river meg bort fra nåtiden og plasserer meg femten år i fortiden.
Jeg vil lukke øynene og forsvinne. Sitte fastspent i et fly som styrter.
Sovne og ikke våkne.
Jeg burde bytte sang. Men jeg vil ikke.
Jeg liker å pine meg selv på denne måten. Sangen blir som en lydbok.
En lyd-dagbok som henter frem alt sammen og leser opp alle de små detaljene mens jeg føler jeg svever rundt i solsystemet. Som en slave av solen.
Og jeg mister kontakten med alt annet.
Fortiden raser gjennom hodet mitt som pissregn i sur og kald høstnatt.
Den gamle fortiden. For lenge, lenge siden. Før broer og før kjærlighet.
Den gjør noe med meg. Å prøve å konsentrere seg er fånyttes.
Alt jeg prøver på er å grafse til meg noen av dråpene for å lese hva som står på de.
Men de glipper.
Alle sammen.
Det var alt dette som gjorde meg til meg. Og likevel aner jeg ikke om jeg vil være foruten eller ikke.
Hvordan hadde alt vært uten? Hvordan hadde jeg vært?
Det er rart hvordan enkelte sanger river meg bort fra nåtiden og plasserer meg femten år i fortiden.
Jeg vil lukke øynene og forsvinne. Sitte fastspent i et fly som styrter.
Sovne og ikke våkne.
Jeg burde bytte sang. Men jeg vil ikke.
Jeg liker å pine meg selv på denne måten. Sangen blir som en lydbok.
En lyd-dagbok som henter frem alt sammen og leser opp alle de små detaljene mens jeg føler jeg svever rundt i solsystemet. Som en slave av solen.
Og jeg mister kontakten med alt annet.
19. september 2014
Ønskedrømmen
Jeg ønsker meg henne nå. Skikkelig.
Det er ingen forspillforelskelse lenger.
Jeg vet hvem hun er.
På innsiden og utsiden. Alene og med venner.
Hun er vakrest, snillest, penest, flinkest, deiligst.
Mest omsorgsfull. Mest hensynsfull. Mest ekte.
Mest perfekt.
Men aller mest er hun fullstendig ubeskrivelig.
Ordene jeg bruker om henne er til nød veiledende.
Hun er Lady og jeg Landstrykeren. Jeg fortjener ingen så guddommelig som henne.
Men av en eller annen uforståelig grunn så passer vi perfekt.
Som puslespillbrikker.
Som peas and carrots.
Vi trengte ikke spille kortene riktig. Dette var ikke noe spill.
Om det var, så kunne vi spilt alt sammen feil og likevel vunnet hverandre.
Kortene er kastet.
Vi er ekte.
Vi er hva den andre behøver.
Hun behøver noen.
Jeg behøvde ingen. Til nå. Nå behøver jeg henne mer enn noen ting annet.
Hun gjør meg svak. Hun får meg til å gjøre ting jeg aldri tidligere har gjort for noen.
Det er et godt tegn. Det betyr at hun er annerledes og ikke bare føles slik.
Det betyr at hun betyr. Mye.
Jeg skriver dette mens jeg er på vei lengre og lengre bort fra henne.
I nøyaktig 769 kilometer i timen i følge skjermen i ryggen på setet foran meg.
Det er jobb igjen.
Nok et kraftsystem som skal stables på bena og testes. Lekes med. Virke.
Og dette er første gang jeg ser bakover hele veien.
Det er to uker til jeg får se henne igjen.
Til jeg får kysse munnen hennes igjen.
Kjenne huden hennes mot min igjen og kjenne meg selv eksplodere innvendig av sommerfugler, stjernestøv og glitter. Igjen.
Og det er bare gått tre uker siden jeg møtte henne på hatteforspillet.
Tre uker hvor vi ikke har stoppet å snakke med hverandre i mer enn et fullstendig uansvarlig lavt antall timer med søvn om nettene.
Denne ti-timers flyturen blir den lengste tiden til nå uten en lyd fra henne.
Ti timer som føles som ti år, og tre uker som har føltes som tre evigheter fordi vi har lært hverandre å kjenne så mye mye fortere enn hva vanlig mennesker klarer.
12. september 2014
Nice and Easy
Klokken er 11:12 på kvelden.
Hun står i døråpningen sin og han føler den kjente følelsen som alltid kommer når han ser henne.
Den som mest av alt kan minne om en fontene på innsiden av kroppen.
En fontene av stjernestøv og glitter.
Hun stjeler et kyss straks han kommer innenfor døren og leder han videre inn til leiligheten sin mens han spent følger etter. Hun har på seg en tynn, løstsittende t-skjorte som avslører hvor gudommelig kroppen hennes ser ut på undersiden.
I løpet av 47 sekunder ligger de på sengen hennes. Kroppene deres har mye på hjertet. De har savnet hverandre og lengter etter å vise det.
De snakker samme språk og dialekt. De danser sammen som om de aldri har gjort noe annet.
Men de tøyser ikke. De finner ikke på noe slikt.
For dette er ikke tull. Dette skal bli seriøst. Kanskje. Han håper.
Det kan virkelig bli noe bra noe. Og da tar man det rolig.
Han har god tid. På noe så godt kan han vente for alltid.
Nesten iallefall.
Han drar etter litt over tjue minutter med kyssing og kosing og et par kjærlighetserklæringer.
Hun skal få sove. Alene. Begge vil sove sammen, men begge vil glede seg. Man åpner ikke julegaver 5. desember heller. Det føles best når man har ventet til tiden er inne. Til alt er rett.
På veien hjem blir han redd.
Han har nettopp tenkt at det kanskje bare er et tidspørsmål før de er kjærester.
Han forbanner seg selv og tenker på alle de gangene ting går til helvete når han har tatt ting for gitt.
Mennesker har blitt drept når de har tatt ting for gitt. Og hjerter har blitt knust.
Han bestemmer seg å ikke ta en eneste ting i verden for gitt. Selv ikke hjertet til Gudinnen.
Hun er overbevisende når hun forteller han om hva hun føler og tenker. Han setter pris på det, men passer på å roe seg selv ned etterpå for å ikke bli skuffet en gang i fremtiden.
Nice and easy does it.
Nice. Easy.
Så kanskje Gudinnene fremdeles vil ha ham.
Og de kan bli perfekte sammen.
Hun står i døråpningen sin og han føler den kjente følelsen som alltid kommer når han ser henne.
Den som mest av alt kan minne om en fontene på innsiden av kroppen.
En fontene av stjernestøv og glitter.
Hun stjeler et kyss straks han kommer innenfor døren og leder han videre inn til leiligheten sin mens han spent følger etter. Hun har på seg en tynn, løstsittende t-skjorte som avslører hvor gudommelig kroppen hennes ser ut på undersiden.
I løpet av 47 sekunder ligger de på sengen hennes. Kroppene deres har mye på hjertet. De har savnet hverandre og lengter etter å vise det.
De snakker samme språk og dialekt. De danser sammen som om de aldri har gjort noe annet.
Men de tøyser ikke. De finner ikke på noe slikt.
For dette er ikke tull. Dette skal bli seriøst. Kanskje. Han håper.
Det kan virkelig bli noe bra noe. Og da tar man det rolig.
Han har god tid. På noe så godt kan han vente for alltid.
Nesten iallefall.
Han drar etter litt over tjue minutter med kyssing og kosing og et par kjærlighetserklæringer.
Hun skal få sove. Alene. Begge vil sove sammen, men begge vil glede seg. Man åpner ikke julegaver 5. desember heller. Det føles best når man har ventet til tiden er inne. Til alt er rett.
På veien hjem blir han redd.
Han har nettopp tenkt at det kanskje bare er et tidspørsmål før de er kjærester.
Han forbanner seg selv og tenker på alle de gangene ting går til helvete når han har tatt ting for gitt.
Mennesker har blitt drept når de har tatt ting for gitt. Og hjerter har blitt knust.
Han bestemmer seg å ikke ta en eneste ting i verden for gitt. Selv ikke hjertet til Gudinnen.
Hun er overbevisende når hun forteller han om hva hun føler og tenker. Han setter pris på det, men passer på å roe seg selv ned etterpå for å ikke bli skuffet en gang i fremtiden.
Nice and easy does it.
Nice. Easy.
Så kanskje Gudinnene fremdeles vil ha ham.
Og de kan bli perfekte sammen.
6. september 2014
<3
Det har gått 149 timer og 22 minutter siden han gjorde noe man Helst Ikke Bør Gjøre.
Følelsene og endorfinene har erobret store deler av det sentrale styresystemet i kroppen hans og pupillene har begynt å få en spiss nedside og en kløyvet oppside. Noe som til forveksling kan likne på...
Baklengs film i 4 timer.
Han tusler nedover den lange bakken og vet egentlig ikke helt hva han går til.
Han vet bare hva han vil og vil ha.
Trærne følger apatisk med ham og slipper ned et blad i ny og ned.
Tankene er likevel litt opptatt med å sortere i et kaos. Han tenker for mye. Men klarer ikke la være.
Noen har regelrett flyttet inn i hodet hans og det må følgelig litt ommøblering til. Gjesteseng og rene håndduker.
Alle andre jenter har blitt like lite interessante som fotball på tv-en. Det er en bra ting. Et bra tegn.
Han tenker litt på hva hun tenker. Han føler han kan lese henne som en åpen bok, men at noen av sidene er i feil rekkefølge slik at man må gruble litt ekstra for å skjønne hva som egentlig skjer. Det er spennende. Det holder han på tå hev. Og det holder han nervøs. Redd for å miste.
Det begynner å bli vanskelig å holde igjen følelsene. De oppfører seg som ville hester som river i fortøyningene sine og vil ut. Og de skal få komme ut. Hver eneste en. Når kysten er klar. Når hun er. Når hun blir.
Han har kommet frem til huset hennes nå. Nede på Eventyrøya.
Han setter seg på gjerdet og venter.
Hun kommer ut.
Hun. Er. Så. Vakker.
Kroppen reagerer fysisk og han merker at han begynner å skjelve. Adrenalin.
De går bortover på stiene. Uten særlig mål og mening. Passelig avstand. Han må være forsiktig.
Hun er den vakre blomsten fra den døde skogen. Ikke for mye vann. Ikke for lite. Passe på.
Etter en stund tar han hånden hennes. Hun bemerker det med et smil og strammer hånden sin om hans for å fortelle at dette var helt greit og litt fint. Fingrene er flettede og huden hennes er fremdeles fantastisk myk og glatt. Hånden hennes er.. delikat og vakker.
Hele hun er delikat og vakker. Og smart. Hun er ingeniørstudent på en av landets tøffeste ingeniørlinjer og gjør det forbaska bra. Han ser opp til henne.
De finner en benk og ser på elven som renner gjennom byen. Endene svømmer optimistisk bort for å få seg gratis mat, men må returnere skuffet.
Han sitter ved siden av henne og stjeler et blikk hvert femtende sekund. Det er vanskelig å la være.
Hun skinner med den glansen og utstrålingen man bare kan ha når man er like vakker på innsiden som på utsiden.
Adrenalinen i kroppen kommer med jevne mellomrom. Det føles som om hver nye ferdigproduserte dose blir pumpet ut i blodet og får alle musklene til å skjelve av energioverskudd. Kroppen kribler og det føles fullstendig fantastisk.
Mens de tusler og tusler begynner han å tro at hun trives i selskapet hans. Hadde hun kommet ut for å være høflig så hadde den obligatoriske tiden sammen vært over og hun kunne dratt hjem igjen. Men hun blir.
Han stryker over hånden hennes med et par av fingrene sine mens de leier. Hun tar nytt tak i hånden hans fra tid til annen. Som for å fornye følelsen. Det er fantastisk. Sammen med alt annet. Vinden blåser forsiktig i håret hennes. Det fantastiske håret hennes.
De går sammen inn på et friidrettsanlegg og går over den røde løpebanen. Flomlysene er av. Gult skjær fra natriumlampene tar den rollen stearinlysene vanligvis pleier å ha. Det er koselig.
Himmelen har dummet seg litt ut og plassert noen skyer foran stjernene, men prøver å gjøre det godt igjen ved å lage små formasjoner i skyene som med litt fantasi kan ligne både giraffer og høner.
Stavhopperne har lekeplassen sin innenfor svingen til løpebanen. Der er en gigantisk tjukkasmatte. Den er tørr. Stor og myk.
Han legger seg på den.
Hun nøler litt, men så legger hun seg opp på matten og ved siden av ham. Det går noen minutter og så ligger de omslynget.
Kroppen hans kribler.
Hun sier hun har det godt. De stryker hverandre. Hjertet hamrer og lykkehormoner spruter ut i hjernen som en løpsk softis-maskin. Han håper tiden kan stoppe og at de kan ligge akkurat slik for alltid.
Heldigvis stoppet ikke tiden før en liten stund senere;
Hun kysser ham.
Alt stoppet. Tiden, hjertet.
Munnen hennes gir munnen hans et spektrum av følelser på samme måte som et orgel gir en kirke et spektrum av lyd og musikk. Hun terger han med tungen sin og får han samtidig til å føle følelser han aldri har opplevd før. Det er helt unødvendig å fortelle hvor fantastisk dette var.
På veien hjem så sier hun at hun er hans.
Han er hennes.
De er hverandres nå.
Følelsene og endorfinene har erobret store deler av det sentrale styresystemet i kroppen hans og pupillene har begynt å få en spiss nedside og en kløyvet oppside. Noe som til forveksling kan likne på...
Baklengs film i 4 timer.
Han tusler nedover den lange bakken og vet egentlig ikke helt hva han går til.
Han vet bare hva han vil og vil ha.
Trærne følger apatisk med ham og slipper ned et blad i ny og ned.
Tankene er likevel litt opptatt med å sortere i et kaos. Han tenker for mye. Men klarer ikke la være.
Noen har regelrett flyttet inn i hodet hans og det må følgelig litt ommøblering til. Gjesteseng og rene håndduker.
Alle andre jenter har blitt like lite interessante som fotball på tv-en. Det er en bra ting. Et bra tegn.
Han tenker litt på hva hun tenker. Han føler han kan lese henne som en åpen bok, men at noen av sidene er i feil rekkefølge slik at man må gruble litt ekstra for å skjønne hva som egentlig skjer. Det er spennende. Det holder han på tå hev. Og det holder han nervøs. Redd for å miste.
Det begynner å bli vanskelig å holde igjen følelsene. De oppfører seg som ville hester som river i fortøyningene sine og vil ut. Og de skal få komme ut. Hver eneste en. Når kysten er klar. Når hun er. Når hun blir.
Han har kommet frem til huset hennes nå. Nede på Eventyrøya.
Han setter seg på gjerdet og venter.
Hun kommer ut.
Hun. Er. Så. Vakker.
Kroppen reagerer fysisk og han merker at han begynner å skjelve. Adrenalin.
De går bortover på stiene. Uten særlig mål og mening. Passelig avstand. Han må være forsiktig.
Hun er den vakre blomsten fra den døde skogen. Ikke for mye vann. Ikke for lite. Passe på.
Etter en stund tar han hånden hennes. Hun bemerker det med et smil og strammer hånden sin om hans for å fortelle at dette var helt greit og litt fint. Fingrene er flettede og huden hennes er fremdeles fantastisk myk og glatt. Hånden hennes er.. delikat og vakker.
Hele hun er delikat og vakker. Og smart. Hun er ingeniørstudent på en av landets tøffeste ingeniørlinjer og gjør det forbaska bra. Han ser opp til henne.
De finner en benk og ser på elven som renner gjennom byen. Endene svømmer optimistisk bort for å få seg gratis mat, men må returnere skuffet.
Han sitter ved siden av henne og stjeler et blikk hvert femtende sekund. Det er vanskelig å la være.
Hun skinner med den glansen og utstrålingen man bare kan ha når man er like vakker på innsiden som på utsiden.
Adrenalinen i kroppen kommer med jevne mellomrom. Det føles som om hver nye ferdigproduserte dose blir pumpet ut i blodet og får alle musklene til å skjelve av energioverskudd. Kroppen kribler og det føles fullstendig fantastisk.
Mens de tusler og tusler begynner han å tro at hun trives i selskapet hans. Hadde hun kommet ut for å være høflig så hadde den obligatoriske tiden sammen vært over og hun kunne dratt hjem igjen. Men hun blir.
Han stryker over hånden hennes med et par av fingrene sine mens de leier. Hun tar nytt tak i hånden hans fra tid til annen. Som for å fornye følelsen. Det er fantastisk. Sammen med alt annet. Vinden blåser forsiktig i håret hennes. Det fantastiske håret hennes.
De går sammen inn på et friidrettsanlegg og går over den røde løpebanen. Flomlysene er av. Gult skjær fra natriumlampene tar den rollen stearinlysene vanligvis pleier å ha. Det er koselig.
Himmelen har dummet seg litt ut og plassert noen skyer foran stjernene, men prøver å gjøre det godt igjen ved å lage små formasjoner i skyene som med litt fantasi kan ligne både giraffer og høner.
Stavhopperne har lekeplassen sin innenfor svingen til løpebanen. Der er en gigantisk tjukkasmatte. Den er tørr. Stor og myk.
Han legger seg på den.
Hun nøler litt, men så legger hun seg opp på matten og ved siden av ham. Det går noen minutter og så ligger de omslynget.
Kroppen hans kribler.
Hun sier hun har det godt. De stryker hverandre. Hjertet hamrer og lykkehormoner spruter ut i hjernen som en løpsk softis-maskin. Han håper tiden kan stoppe og at de kan ligge akkurat slik for alltid.
Heldigvis stoppet ikke tiden før en liten stund senere;
Hun kysser ham.
Alt stoppet. Tiden, hjertet.
Munnen hennes gir munnen hans et spektrum av følelser på samme måte som et orgel gir en kirke et spektrum av lyd og musikk. Hun terger han med tungen sin og får han samtidig til å føle følelser han aldri har opplevd før. Det er helt unødvendig å fortelle hvor fantastisk dette var.
På veien hjem så sier hun at hun er hans.
Han er hennes.
De er hverandres nå.
3. september 2014
18:46
Sommeren er blitt gammel nå.
Varme kvelder, lyse netter og grønne blader er i full gang med nedrustningen.
Og mens alt dette skjer så tusler ei jente inn på et auditorium.
Hun kommer ca én meter inn i rommet før han ser henne.
Han ser henne på samme måte som man ser et lynnedslag rett foran seg om natten.
Hun var det eneste han så. Det eneste han kunne se. Dette lynnedslaget av en skjønnhet var hinsides hva han hadde opplevd før. Det var ingen grunn til å la være å stirre. Det var bare å slippe taket.
Fast forward tretti timer.
To tullinger med hatt er på vei til en fest hvor man på død og liv måtte ha hatt.
Leiligheten er full av mennesker med ulike hatter som har det aldeles fortreffelig.
Musikken spiller den typen musikk man spiller på hatteforspill nå til dags.
Han gikk inn i stua. Der slår lynet ned igjen. Denne gangen hadde lynnedslaget en sort heksehatt med lilla pynt på.
Tiden går plutselig betydelig saktere. Kompisen styrter inn i stua og setter seg på enden av sofaen. Han følger etter og blir dermed sittende førti centimeter unna den vakreste jenta universet til nå har klart å hoste opp.
Hjertet kjemper for å holder konsentrasjonen og banker stabilt. Betydelig fortere. Men stabilt.
Man hilser. Hun sa navnet sitt og han sa sitt. Hånden hennes føltes myk og herlig.
Hun snakket bergensk. Med en stemme som kunne fått verdens diktatorer til å bli venner og drikke kakao sammen. Den var musikk.
Så sier hun at hun hadde sett han dagen før.
Dette var betydelig mer enn hva et lite hjerte skal klare å absorbere av informasjon uten å glemme hva det egentlig skal holde på med. Et par slag ble følgelig utelatt.
Det er ukjent om noen registrerte det, men man tror at kontrollen over muskelen som holder munnen lukket igjen også ble midlertidig distrahert. Øynene sperret seg midlertidig opp og pupillene måtte åpne alle glugger for å dobbelsjekke omstendighetene.
Det var da det skjedde.
Når hjertet, kjevemuskulaturen og alle andre involverte systemer var kommet seg til hektene.
Et veldig kjapt møte ble holdt i den delen av hjernen som tar seg av følelser og feromoner og sommerfugler. Alle var enige om at dette var et alvorlig tilfelle av akutt forelskelse.
Forsvarssenteret la ned veto mot at noe slikt måtte finne sted. Det er fullstendig bortkastet å investere så mange følelser i noen som er så hinsides uoppnåelig. Dette ville de ikke ha noe av.
Likevel.
Rare ting skjedde utover kvelden.
I øyenkroken ble det stadig observert et blikk fra verdens vakreste jente i hans retning.
Hjertet glemte seg fra tid til annen. Andre ganger prøvde det å ta igjen det tapte med å banke ekstra hardt.
Alkoholen utover kvelden klarer å få alle biologiske systemer til å roe seg. (Alle unntatt en tufs med badedrakt som er fullstendig irrelevant i denne historien.)
Natten avsluttes på puten i et desperat og utrolig nok vellykket forsøk på å finne henne på facebook.
Neste dag spilles det volleyball i sanden ettersom sommeren plutselig ombestemte seg og delte ut litt sol og varme som i et ekstranummer.
Bilder ble tatt og bilder ble lagt på facebook som seg hør og bør.
Miss Universe liker dette.
Klokken nærmer seg 18:46.
Det finnes sosiale spilleregler som skal regulere hva man helst bør og helst ikke bør gjøre. Å starte en samtale med noen man snakket litt med på festen dagen før og som man rett ut må stalke for å finne frem til er noe han definitivt har sortert under "helst ikke bør".
Men noen ganger gjør man ting man Helst Ikke Bør fordi man ikke klarer å la være. Fordi de som skal passe på at slikt ikke skjer er blitt sablet ned av endorfiner på ville veier. Endorfiner på krigsstien. Endorfiner på et oppdrag.
Så samtalen startet 18:46 den 30. august 2014.
Med noen få korte pauser for søvn har den pågått sammenhengende siden. Til sammen snart 79 timer.
Den er som en lang, slakk oppoverbakke.
Hvor oppover er bra. Oppover er spenning.
Oppover er følelser.
Når hun etter noen og seksti timer begynner å snakke om følelser så faller bunnen ut.
Det som først startet som en forsiktig forelskelse har begynt å bli en ekte en.
En virkelig stor en.
Det går ikke an å la være å forelske seg i henne.
Hun er sjenert og skikkelig. Forsiktig og sårbar. Hinsides vakker.
Og så snill at Mor Teresa blir en bølle til sammenlikning.
Det føles akkurat som å vandre rundt i mørket i en død og vissen skog og plutselig få øye på en blomst i alle verdens farger. En selvlysende blomst.
En blomst man må passe på. Være forsiktig med. Trå varsomt rundt.
Ikke gi for mye vann. Ikke for lite.
Bli glad i.
Jeg skulle ønske jeg kunne sammenlikne dette med noe.
Men jeg kan ikke.
Dette er nytt.
Varme kvelder, lyse netter og grønne blader er i full gang med nedrustningen.
Og mens alt dette skjer så tusler ei jente inn på et auditorium.
Hun kommer ca én meter inn i rommet før han ser henne.
Han ser henne på samme måte som man ser et lynnedslag rett foran seg om natten.
Hun var det eneste han så. Det eneste han kunne se. Dette lynnedslaget av en skjønnhet var hinsides hva han hadde opplevd før. Det var ingen grunn til å la være å stirre. Det var bare å slippe taket.
Fast forward tretti timer.
To tullinger med hatt er på vei til en fest hvor man på død og liv måtte ha hatt.
Leiligheten er full av mennesker med ulike hatter som har det aldeles fortreffelig.
Musikken spiller den typen musikk man spiller på hatteforspill nå til dags.
Han gikk inn i stua. Der slår lynet ned igjen. Denne gangen hadde lynnedslaget en sort heksehatt med lilla pynt på.
Tiden går plutselig betydelig saktere. Kompisen styrter inn i stua og setter seg på enden av sofaen. Han følger etter og blir dermed sittende førti centimeter unna den vakreste jenta universet til nå har klart å hoste opp.
Hjertet kjemper for å holder konsentrasjonen og banker stabilt. Betydelig fortere. Men stabilt.
Man hilser. Hun sa navnet sitt og han sa sitt. Hånden hennes føltes myk og herlig.
Hun snakket bergensk. Med en stemme som kunne fått verdens diktatorer til å bli venner og drikke kakao sammen. Den var musikk.
Så sier hun at hun hadde sett han dagen før.
Dette var betydelig mer enn hva et lite hjerte skal klare å absorbere av informasjon uten å glemme hva det egentlig skal holde på med. Et par slag ble følgelig utelatt.
Det er ukjent om noen registrerte det, men man tror at kontrollen over muskelen som holder munnen lukket igjen også ble midlertidig distrahert. Øynene sperret seg midlertidig opp og pupillene måtte åpne alle glugger for å dobbelsjekke omstendighetene.
Det var da det skjedde.
Når hjertet, kjevemuskulaturen og alle andre involverte systemer var kommet seg til hektene.
Et veldig kjapt møte ble holdt i den delen av hjernen som tar seg av følelser og feromoner og sommerfugler. Alle var enige om at dette var et alvorlig tilfelle av akutt forelskelse.
Forsvarssenteret la ned veto mot at noe slikt måtte finne sted. Det er fullstendig bortkastet å investere så mange følelser i noen som er så hinsides uoppnåelig. Dette ville de ikke ha noe av.
Likevel.
Rare ting skjedde utover kvelden.
I øyenkroken ble det stadig observert et blikk fra verdens vakreste jente i hans retning.
Hjertet glemte seg fra tid til annen. Andre ganger prøvde det å ta igjen det tapte med å banke ekstra hardt.
Alkoholen utover kvelden klarer å få alle biologiske systemer til å roe seg. (Alle unntatt en tufs med badedrakt som er fullstendig irrelevant i denne historien.)
Natten avsluttes på puten i et desperat og utrolig nok vellykket forsøk på å finne henne på facebook.
Neste dag spilles det volleyball i sanden ettersom sommeren plutselig ombestemte seg og delte ut litt sol og varme som i et ekstranummer.
Bilder ble tatt og bilder ble lagt på facebook som seg hør og bør.
Miss Universe liker dette.
Klokken nærmer seg 18:46.
Det finnes sosiale spilleregler som skal regulere hva man helst bør og helst ikke bør gjøre. Å starte en samtale med noen man snakket litt med på festen dagen før og som man rett ut må stalke for å finne frem til er noe han definitivt har sortert under "helst ikke bør".
Men noen ganger gjør man ting man Helst Ikke Bør fordi man ikke klarer å la være. Fordi de som skal passe på at slikt ikke skjer er blitt sablet ned av endorfiner på ville veier. Endorfiner på krigsstien. Endorfiner på et oppdrag.
Så samtalen startet 18:46 den 30. august 2014.
Med noen få korte pauser for søvn har den pågått sammenhengende siden. Til sammen snart 79 timer.
Den er som en lang, slakk oppoverbakke.
Hvor oppover er bra. Oppover er spenning.
Oppover er følelser.
Når hun etter noen og seksti timer begynner å snakke om følelser så faller bunnen ut.
Det som først startet som en forsiktig forelskelse har begynt å bli en ekte en.
En virkelig stor en.
Det går ikke an å la være å forelske seg i henne.
Hun er sjenert og skikkelig. Forsiktig og sårbar. Hinsides vakker.
Og så snill at Mor Teresa blir en bølle til sammenlikning.
Det føles akkurat som å vandre rundt i mørket i en død og vissen skog og plutselig få øye på en blomst i alle verdens farger. En selvlysende blomst.
En blomst man må passe på. Være forsiktig med. Trå varsomt rundt.
Ikke gi for mye vann. Ikke for lite.
Bli glad i.
Jeg skulle ønske jeg kunne sammenlikne dette med noe.
Men jeg kan ikke.
Dette er nytt.
1. juli 2014
iVE
iVE er for nytt og for gammelt.
For blandingen og følelsene det fører med seg.
Det er den eneste spillelisten jeg har og akkurat nå den eneste jeg trenger.
For blandingen og følelsene det fører med seg.
Det er den eneste spillelisten jeg har og akkurat nå den eneste jeg trenger.
18. juni 2014
Sukkerspinn
Skoene hans presser gresset fremover til det ligger flatt. Med brukne rygger i hvert fotspor.
Kraftlinjene er det som er mest fascinerende å se på mens trasker over engen i dette enorme landet.
Luften fylles av sus fra motorveien, men han hører bare fuglene.
Bak han ligger hotellet. Barndommen. Fortiden.
For hvert skritt. For hvert nye flate gresstrå øker perspektivet.
Fortiden var ikke så fin.
Den nyervervede friheten får fortiden til å føles trang og innelåst.
Men nå er verden hans igjen.
Alt er hans. Tiden. Livet. Og alt han vil ha.
Og tankene. Tankene som måtte låses ned og gjemmes.
De åpnes som en skattekiste i Zelda. Med kjærlighet, lys, glitter og fanfare.
Men aller mest føler han seg som en løve på utsiden av buret.
---
Nå er alt ekte.
Nå er alt som det skal være.
Nå kan alt annet brenne.
Nå kan man kaste kartet. Reglene. Og gitteret.
Jeg elsker dette.
Jeg har drømt om det altfor lenge. Men jeg hadde aldri trodd at følelsen skulle være så fantastisk. At de ventet på meg. Det er sound of music og shawshank redemption i stereo.
Og ja.
Almost forgot.
tiny. vessels.
for så veldig lenge siden.
Kraftlinjene er det som er mest fascinerende å se på mens trasker over engen i dette enorme landet.
Luften fylles av sus fra motorveien, men han hører bare fuglene.
Bak han ligger hotellet. Barndommen. Fortiden.
For hvert skritt. For hvert nye flate gresstrå øker perspektivet.
Fortiden var ikke så fin.
Den nyervervede friheten får fortiden til å føles trang og innelåst.
Men nå er verden hans igjen.
Alt er hans. Tiden. Livet. Og alt han vil ha.
Og tankene. Tankene som måtte låses ned og gjemmes.
De åpnes som en skattekiste i Zelda. Med kjærlighet, lys, glitter og fanfare.
Men aller mest føler han seg som en løve på utsiden av buret.
---
Nå er alt ekte.
Nå er alt som det skal være.
Nå kan alt annet brenne.
Nå kan man kaste kartet. Reglene. Og gitteret.
Jeg elsker dette.
Jeg har drømt om det altfor lenge. Men jeg hadde aldri trodd at følelsen skulle være så fantastisk. At de ventet på meg. Det er sound of music og shawshank redemption i stereo.
Og ja.
Almost forgot.
tiny. vessels.
for så veldig lenge siden.
8. mai 2014
8. mai
I dag var Frigjøringsdagen.
Jeg feiret med å brenne den største og lengste broen jeg noen sinne har brent.
Man kan ikke ta vare på en bro med råttent fundament.
Jeg feiret med å brenne den største og lengste broen jeg noen sinne har brent.
Man kan ikke ta vare på en bro med råttent fundament.
18. april 2014
Slow Motion
Kjære dagbok. Eller hva faen du er.
For å legge et par kort på bordet så skriver jeg dette med et par promiller.
Jeg har vært på konsert. Det vil si. Jeg endte på konsert. I et land langt borte.
Jeg skulle ønske jeg var på en annen.
En der hvor stephan jenkins stod på scenen.
I svart og hvitt.
Og i sakte film.
Syngende om han som drepte sønnen til lærerinnen sin.
En eller annen del av meg skulle ønske at jeg var ham. Jenkins altså.
Jeg sitter her med litt vann og venter på at jeg skal tørre å legge meg.
Ikke lenge til jobb nå.
Og noen timer etter det, flyet hjem. Eller hvor det tar meg.
Jeg vet ikke helt hvor eller hva hjem er lenger. Jeg har bare områder jeg liker å tilbringe tid på.
Hos ett av de kommer posten min.
Jeg gir slipp nå. På meg selv.
Håper at alle feene mine kommer i natt og redder meg. Tar meg med bort og gjør meg bra igjen.
De svikter meg bare når jeg tar de for gitt.
Som alt annet i verden. Alt.
Hver gang jeg forventer noe. Tar noe for gitt.
Så kommer dustefeen og fiker til meg.
Det er like sikkert som banken.
Så i all ydmykhet.
Velkommen til sengen min, små feer.
Gi meg drømmene og repareringen jeg trenger.
(La meg gjerne manifesteres som stephan på en scene mens dere jobber - I sakte film)
For å legge et par kort på bordet så skriver jeg dette med et par promiller.
Jeg har vært på konsert. Det vil si. Jeg endte på konsert. I et land langt borte.
Jeg skulle ønske jeg var på en annen.
En der hvor stephan jenkins stod på scenen.
I svart og hvitt.
Og i sakte film.
Syngende om han som drepte sønnen til lærerinnen sin.
En eller annen del av meg skulle ønske at jeg var ham. Jenkins altså.
Jeg sitter her med litt vann og venter på at jeg skal tørre å legge meg.
Ikke lenge til jobb nå.
Og noen timer etter det, flyet hjem. Eller hvor det tar meg.
Jeg vet ikke helt hvor eller hva hjem er lenger. Jeg har bare områder jeg liker å tilbringe tid på.
Hos ett av de kommer posten min.
Jeg gir slipp nå. På meg selv.
Håper at alle feene mine kommer i natt og redder meg. Tar meg med bort og gjør meg bra igjen.
De svikter meg bare når jeg tar de for gitt.
Som alt annet i verden. Alt.
Hver gang jeg forventer noe. Tar noe for gitt.
Så kommer dustefeen og fiker til meg.
Det er like sikkert som banken.
Så i all ydmykhet.
Velkommen til sengen min, små feer.
Gi meg drømmene og repareringen jeg trenger.
(La meg gjerne manifesteres som stephan på en scene mens dere jobber - I sakte film)
14. april 2014
Drittungen som døde
Det var en ny og veldig spesiell følelse som bredte seg utover meg fra innsiden og til utsiden og litt til.
Jeg hadde handlet på butikken. Alt var på plass i vogna. Eller i kurven, jeg husker ikke. Jeg var på home stretch og på strak vei mot kassa fra kjøttdisken 40 meter lenger innover i butikken.
To meter fra kassen ser jeg avisene.
Over hele forsiden var det bilde av et ansikt jeg hadde dyrket et enormt hat for gjennom hele barndommen.
Funnet død.
Jeg hadde handlet på butikken. Alt var på plass i vogna. Eller i kurven, jeg husker ikke. Jeg var på home stretch og på strak vei mot kassa fra kjøttdisken 40 meter lenger innover i butikken.
To meter fra kassen ser jeg avisene.
Over hele forsiden var det bilde av et ansikt jeg hadde dyrket et enormt hat for gjennom hele barndommen.
Funnet død.
25. mars 2014
Du er stjernestøv
Hver eneste lille bit av deg. Og meg.
Rester av en stjerne som produserte karbonet ditt og nitrogenet ditt og alle andre biter av deg mens den fåfengt kjempet mot sin egen gravitasjon.
Jeg visste ikke dette før.
Det forandrer ingenting, men det er fantastisk å tenke på hvor jeg kommer fra.
Rester av en stjerne som produserte karbonet ditt og nitrogenet ditt og alle andre biter av deg mens den fåfengt kjempet mot sin egen gravitasjon.
Jeg visste ikke dette før.
Det forandrer ingenting, men det er fantastisk å tenke på hvor jeg kommer fra.
10. februar 2014
When skies turn green
Skyene tittet opp.
"Se min kjole, den er hvit som sneen"
Han tittet ned.
"Heldigvis ikke grønn som gresset", tenkte han. Og smilte.
Tyngdekraften kom tilbake fra lunch og begynte jobben med å få det fordømte flyet ned fra himmelen. "Hvem pokker tror det at det er? Det kan for FAEN ta med seg den fordømte vingeprofilen, løftekraftsvektoren, angrepsvinkelen og aerodynamikken sin tilbake der det kom fra!"
Flyet hørte ikke etter og gled ned litt langsommere enn Tyngdekraften satt pris på.
Han tittet fremdeles ut av vinduet. Fra sin faste plass. Skyene omsluttet flyet og beviste for alle involverte at vinterkjolen var hvit på innsiden også.
Det ble ingen tornado eller ragnarokk i dag heller. Og han satt pris på at Tyngdekraften ikke fikk til noen ting.
Solen takket for seg akkurat i det flyet var tilbake der det hørte hjemme.
"Se min kjole, den er hvit som sneen"
Han tittet ned.
"Heldigvis ikke grønn som gresset", tenkte han. Og smilte.
Tyngdekraften kom tilbake fra lunch og begynte jobben med å få det fordømte flyet ned fra himmelen. "Hvem pokker tror det at det er? Det kan for FAEN ta med seg den fordømte vingeprofilen, løftekraftsvektoren, angrepsvinkelen og aerodynamikken sin tilbake der det kom fra!"
Flyet hørte ikke etter og gled ned litt langsommere enn Tyngdekraften satt pris på.
Han tittet fremdeles ut av vinduet. Fra sin faste plass. Skyene omsluttet flyet og beviste for alle involverte at vinterkjolen var hvit på innsiden også.
Det ble ingen tornado eller ragnarokk i dag heller. Og han satt pris på at Tyngdekraften ikke fikk til noen ting.
Solen takket for seg akkurat i det flyet var tilbake der det hørte hjemme.
6. januar 2014
Tom Scene, Tom Sal, Piano
Det er nesten slik det er.
Jeg står på verdens største scene og titter utover en enda større sal.
Tom er den.
Akkurat som meg.
Sammen med meg på scenen er det et tynt lag med støv og en stakkarslig tropp med hybelkaniner som ikke helt vet hvor de skal gjøre av seg.
Det eneste som holder meg med selskap her i denne nærmest uendelige, herlige, tomme salen er et piano. Uten støv på. Uten pianist akkurat nå.
Faktisk så setter jeg pris på tomheten. Jeg trenger en tom sal når man skal dumme seg ut eller vise seg fra innsiden.
Jeg setter pris på pianoet også. Det var det eneste som tittet i min retning på julaften.
I bakgrunnen synger noen på svensk om en som heter Frank. Det går åpenbart ikke så bra med ham; "Han fångade sparken med huvudet..."
Heldigvis går det bedre mot slutten.
Akkurat som på ekte.
"It's not over until everything's OK. If it's not OK, it's not the end".
Logisk.
I et kuøye på veggen kan jeg se ut. Det er is så langt øyet kan se. Hvis jeg tok et bilde og fortalte noen at det var på Nordpolen ville mannen i gaten akseptert det uten spørsmål.
Men landskapet beveger seg. En film ville med andre ord ikke overbevist mannen i gaten.
Jeg og scenen min befinner oss på en skip i Canada som akkurat nå pløyer seg fremover i et ødeland av en halv meter tykk is. 50 meter fremover... så stopp. Noen hundre meter bakover for å ta ny fart og kave seg enda noen meter inn i isen. For 12 timer siden lå jeg på en hotellseng og ante fred og absolutt ingen fare. Jeg så Hunger Games og det var akkurat begynt å bli spennende når noen ringte og sa de var klar. Klar for hva? Og nå er jeg her.
Den tomme salen og pianoet er milevis herfra, men likevel nært nok.
Nært nok for meg.
Jeg har forresten registrert at man har byttet år. Igjen.
Nå er det 2014. Fremdeles uten flygende biler.
Når jeg gikk ut av ungdomsskolen hadde jeg ledd av vedkommende som skulle prøve å få meg til å tro at 2014 ikke innebar tusen meter høye glassbygninger med flyvende biler.
Jeg begynner å mistenke at det ikke blir en realitet neste år heller.
Jeg står på verdens største scene og titter utover en enda større sal.
Tom er den.
Akkurat som meg.
Sammen med meg på scenen er det et tynt lag med støv og en stakkarslig tropp med hybelkaniner som ikke helt vet hvor de skal gjøre av seg.
Det eneste som holder meg med selskap her i denne nærmest uendelige, herlige, tomme salen er et piano. Uten støv på. Uten pianist akkurat nå.
Faktisk så setter jeg pris på tomheten. Jeg trenger en tom sal når man skal dumme seg ut eller vise seg fra innsiden.
Jeg setter pris på pianoet også. Det var det eneste som tittet i min retning på julaften.
I bakgrunnen synger noen på svensk om en som heter Frank. Det går åpenbart ikke så bra med ham; "Han fångade sparken med huvudet..."
Heldigvis går det bedre mot slutten.
Akkurat som på ekte.
"It's not over until everything's OK. If it's not OK, it's not the end".
Logisk.
I et kuøye på veggen kan jeg se ut. Det er is så langt øyet kan se. Hvis jeg tok et bilde og fortalte noen at det var på Nordpolen ville mannen i gaten akseptert det uten spørsmål.
Men landskapet beveger seg. En film ville med andre ord ikke overbevist mannen i gaten.
Jeg og scenen min befinner oss på en skip i Canada som akkurat nå pløyer seg fremover i et ødeland av en halv meter tykk is. 50 meter fremover... så stopp. Noen hundre meter bakover for å ta ny fart og kave seg enda noen meter inn i isen. For 12 timer siden lå jeg på en hotellseng og ante fred og absolutt ingen fare. Jeg så Hunger Games og det var akkurat begynt å bli spennende når noen ringte og sa de var klar. Klar for hva? Og nå er jeg her.
Den tomme salen og pianoet er milevis herfra, men likevel nært nok.
Nært nok for meg.
Jeg har forresten registrert at man har byttet år. Igjen.
Nå er det 2014. Fremdeles uten flygende biler.
Når jeg gikk ut av ungdomsskolen hadde jeg ledd av vedkommende som skulle prøve å få meg til å tro at 2014 ikke innebar tusen meter høye glassbygninger med flyvende biler.
Jeg begynner å mistenke at det ikke blir en realitet neste år heller.
17. juni 2013
Brente, blå øyner
Det var før i tiden.
Jeg laget bloggen for å skrible om alt jeg ikke kunne eller ville snakke om.
Den handlet for det meste om jenter. Av den typen som kom og gikk.
Det er lenge siden nå. For for fire år siden kom det noen som ikke gikk.
Hun grep tak i livet mitt, snudde det på hodet og vrengte det inn ut. Hun filleristet meg på en måte som gjorde at ingenting noen gang ble det samme.
Unntatt musikken. Musikken min henger fortsatt i meg som den eneste linken mellom før og nå.
Hun heter N0mine. Hun har holdt på interessen min i over fire år, noe som er fullstendig spektakulært for enhver som vet litt om meg.
Med N0mine kom så mye annet. Jeg flyttet, fikk ny jobb, nye venner, ny utdanning, nye ansvarsområder og brente, blå øyner.
Så siden jenter ikke lenger er det jeg ikke kan eller vil snakke om så ble denne bloggen litt betydningsløs. Misjonen og hensikten rant ut i vasken sammen med hele den gamle meg.
Jeg har savnet å ha noe å skrive om rett og slett. Istedenfor ble det erstattet av noen tafatte innlegg uten hverken rød eller blå tråd.
Akkurat nå sitter jeg på en liten øy utenfor Malaysia. Bak fingermerkene på vinduet er det palmer og neonskilt på slitte bygninger. Et samfunn som gjør sitt beste for å tilpasse seg den plutselige forandringen som kom når jeg og bransjen min ramlet ned i hodet på det som et snøskred.
Jeg laget bloggen for å skrible om alt jeg ikke kunne eller ville snakke om.
Den handlet for det meste om jenter. Av den typen som kom og gikk.
Det er lenge siden nå. For for fire år siden kom det noen som ikke gikk.
Hun grep tak i livet mitt, snudde det på hodet og vrengte det inn ut. Hun filleristet meg på en måte som gjorde at ingenting noen gang ble det samme.
Unntatt musikken. Musikken min henger fortsatt i meg som den eneste linken mellom før og nå.
Hun heter N0mine. Hun har holdt på interessen min i over fire år, noe som er fullstendig spektakulært for enhver som vet litt om meg.
Med N0mine kom så mye annet. Jeg flyttet, fikk ny jobb, nye venner, ny utdanning, nye ansvarsområder og brente, blå øyner.
Så siden jenter ikke lenger er det jeg ikke kan eller vil snakke om så ble denne bloggen litt betydningsløs. Misjonen og hensikten rant ut i vasken sammen med hele den gamle meg.
Jeg har savnet å ha noe å skrive om rett og slett. Istedenfor ble det erstattet av noen tafatte innlegg uten hverken rød eller blå tråd.
Akkurat nå sitter jeg på en liten øy utenfor Malaysia. Bak fingermerkene på vinduet er det palmer og neonskilt på slitte bygninger. Et samfunn som gjør sitt beste for å tilpasse seg den plutselige forandringen som kom når jeg og bransjen min ramlet ned i hodet på det som et snøskred.
18. mars 2013
Wherever I May Run
Klokken er 05:28 lokal tid. Heisen kommer frem, åpner dørene og sier pling på en måte som får meg til å mistenke at den var svært fornøyd med egen innsats.
To minutter senere går jeg ut av hotellet og trykker på trekanten som peker til høyre.
Musikken starter, nedtellingen starter, diverse loggefunksjoner starter. Jeg starter.
Tåken er tett som vaniljesaus og ingen av bygningene i nærheten kan se sine egne postkasser for å si det slik. Trafikklysenes budskap blir forvandlet fra en liten sirkulær fargeplate til et lysshow som kunne informert en stat på størrelsen med Monacco om det var lov til å kjøre eller ikke.
Før jeg ble ferdig med oppvarmingen kommer enda en deltaker til nattens kulisser; Tor.
Ikke SinteTor, ikke Skal-vi-danse-Tor og i hvertfall ikke Tor fra bakeriet på hjørnet.
Jeg snakker om rakkeren som fikk oldtidens mennesker til å ofre alt de hadde i nærheten når han dukket opp. Sauer, kyr, døtre, gull, penger og jomfrudommer ble lempet på alteret i hui og hast i desperate forsøk på å få Tor til å dra til et annet sted og plage noen andre.
I dag hadde han latt hammeren ligge igjen hjemme. I dag hadde han tatt med seg den største slegga de har tilgjenglig i Valhall. Og i dag var han ikke blid.
Jeg mistenker at tåken var bestilt av han for å sette to streker under hva han måtte være misfornøyd med.
Mens jeg jogget rundt på kinesiske fortau dundret han til i bakgrunnen mens Metallica helhjertet forsøkte å holde seg i forgrunnen. Etterhvert ble lysglimtene så kraftige og så forsterket av tåken at man trolig kunne brukt de som arbeidslys på et laboratorium.
Enkelte ganger var Tor ekstra irritert og dro til med alt Moder Natur, Fysikkens Lover og Odin hadde forært han av djevelskap. De gangene måtte Metallica finne seg i å være bakgrunnsmusikk av samme type som den hersens panfløytemusikken hotellet spiller i korridorene.
Jeg elsket det.
Når det etterhvert begynte å regne så visste jeg at nå kommer Tor og Faenskapet i min retning. Jeg forventet at fuktigere luft ville føre til bedre ledningsevne og hyppigere lynnedslag. Jeg hadde rett og flere ganger i minuttet leverte Tor potente søknader til Artelleriet, Dimmu Borgir, Det Lokale Steinknuseverket og til selveste Paven. Nøyaktig hva han søkte på er litt usikkert, men trolig noe som innebærer store deler av bråk, død og ødeleggelse.
Ettersom de lokale veimyndighetene i Kina ikke er så veldig teknisk oppdatert så ble gatelysene styrt av tid istedenfor en lys+tid. Problemet med dette var at selv om almanakken gjerne vil påstå at det er lyst nok klokken 05:45 så medfører dette ikke nødvendigvis riktighet når tåken omslutter alt mellom stratosfæren og femte etasje.
Dette førte til at når klokken slo 05:45 så ble det mørkt. Bekmørkt. Jeg måtte planlegge skrittene mine hver gang lynet slo ned for å være sikker på at jeg ikke krasjet i lyktestolper eller snublet ned i åpne kumlokk i veien (slikt har de faktisk i Kina - helt uten sperrebånd).
Da jeg tuslet inn igjen forbi resepsjonen så hadde Dagslyset klart å bekjempe Vaniljesausen og jeg hadde også inntrykk av at noen hadde lempet nok jordslig gods på alteret til at Tor hadde dratt videre til et annet sted.
En god start på dagen.
To minutter senere går jeg ut av hotellet og trykker på trekanten som peker til høyre.
Musikken starter, nedtellingen starter, diverse loggefunksjoner starter. Jeg starter.
Tåken er tett som vaniljesaus og ingen av bygningene i nærheten kan se sine egne postkasser for å si det slik. Trafikklysenes budskap blir forvandlet fra en liten sirkulær fargeplate til et lysshow som kunne informert en stat på størrelsen med Monacco om det var lov til å kjøre eller ikke.
Før jeg ble ferdig med oppvarmingen kommer enda en deltaker til nattens kulisser; Tor.
Ikke SinteTor, ikke Skal-vi-danse-Tor og i hvertfall ikke Tor fra bakeriet på hjørnet.
Jeg snakker om rakkeren som fikk oldtidens mennesker til å ofre alt de hadde i nærheten når han dukket opp. Sauer, kyr, døtre, gull, penger og jomfrudommer ble lempet på alteret i hui og hast i desperate forsøk på å få Tor til å dra til et annet sted og plage noen andre.
I dag hadde han latt hammeren ligge igjen hjemme. I dag hadde han tatt med seg den største slegga de har tilgjenglig i Valhall. Og i dag var han ikke blid.
Jeg mistenker at tåken var bestilt av han for å sette to streker under hva han måtte være misfornøyd med.
Mens jeg jogget rundt på kinesiske fortau dundret han til i bakgrunnen mens Metallica helhjertet forsøkte å holde seg i forgrunnen. Etterhvert ble lysglimtene så kraftige og så forsterket av tåken at man trolig kunne brukt de som arbeidslys på et laboratorium.
Enkelte ganger var Tor ekstra irritert og dro til med alt Moder Natur, Fysikkens Lover og Odin hadde forært han av djevelskap. De gangene måtte Metallica finne seg i å være bakgrunnsmusikk av samme type som den hersens panfløytemusikken hotellet spiller i korridorene.
Jeg elsket det.
Når det etterhvert begynte å regne så visste jeg at nå kommer Tor og Faenskapet i min retning. Jeg forventet at fuktigere luft ville føre til bedre ledningsevne og hyppigere lynnedslag. Jeg hadde rett og flere ganger i minuttet leverte Tor potente søknader til Artelleriet, Dimmu Borgir, Det Lokale Steinknuseverket og til selveste Paven. Nøyaktig hva han søkte på er litt usikkert, men trolig noe som innebærer store deler av bråk, død og ødeleggelse.
Ettersom de lokale veimyndighetene i Kina ikke er så veldig teknisk oppdatert så ble gatelysene styrt av tid istedenfor en lys+tid. Problemet med dette var at selv om almanakken gjerne vil påstå at det er lyst nok klokken 05:45 så medfører dette ikke nødvendigvis riktighet når tåken omslutter alt mellom stratosfæren og femte etasje.
Dette førte til at når klokken slo 05:45 så ble det mørkt. Bekmørkt. Jeg måtte planlegge skrittene mine hver gang lynet slo ned for å være sikker på at jeg ikke krasjet i lyktestolper eller snublet ned i åpne kumlokk i veien (slikt har de faktisk i Kina - helt uten sperrebånd).
Da jeg tuslet inn igjen forbi resepsjonen så hadde Dagslyset klart å bekjempe Vaniljesausen og jeg hadde også inntrykk av at noen hadde lempet nok jordslig gods på alteret til at Tor hadde dratt videre til et annet sted.
En god start på dagen.
28. januar 2013
Adam's
Jeg har hatt store skriveproblemer ovenfor bloggen min etter at jeg gjenopptok den for noen måneder siden. Jeg forestilte meg at det ville ramle ut med velformulerte, vakre mesterverk og skildringer - men jeg har kanskje mistet de skriveegenskapene som jeg opp igjennom livet fikk komplimenter for, og som jeg ikke engang likte å takke for fordi jeg mente at de kom gratis fra starten av.
Det som svir mer er at skrivingen bare var én av alle de egenskapene jeg hadde som fikk meg til å føle meg annerledes som nå dør av alderdom inne i meg.
Jeg glir mer og mer over i gjennomsnittheten.
Jeg hater det intenst og samtidig føler jeg meg fullstendig hjelpeløs. Jeg blir ribbet levende for den spesiellheten som jeg tenkte at gjorde meg til meg.
Det er kanskje ikke én eneste spesiell side igjen av meg, og alt som var over snittet i meg har stabilisert seg som en equalizer på midten.
27. januar 2013
Plutselig
Det er som pianomusikk noen ganger.
Og jeg har alltid tenkt på pianomusikk som den ekteste formen for musikk.
Så når de sjeldne gangene plutselig kommer, så vet du at det kanskje er uforanderlig.
At pianoet aldri må stemmes selv om det går måneder, år og tiår mellom hver gang man spiller.
At man noen ganger bare kan spille og spille for musikken sin skyld og la hele verden ramle sammen i sakte film på andre siden av vinduet.
---
Nå har jeg vært såpass lenge i Kina at døgnrytmen min er noen lunde normal. Det vil si at jeg er sprell våken nå klokken 1 om natten, 6 timer før frokosten bør være ferdigspist.
Døgnrytmen min kommer neppe til å tilgi meg for at jeg aldri lar den få fred, og om tre dager skal jeg hjem igjen.
Og jeg har alltid tenkt på pianomusikk som den ekteste formen for musikk.
Så når de sjeldne gangene plutselig kommer, så vet du at det kanskje er uforanderlig.
At pianoet aldri må stemmes selv om det går måneder, år og tiår mellom hver gang man spiller.
At man noen ganger bare kan spille og spille for musikken sin skyld og la hele verden ramle sammen i sakte film på andre siden av vinduet.
---
Nå har jeg vært såpass lenge i Kina at døgnrytmen min er noen lunde normal. Det vil si at jeg er sprell våken nå klokken 1 om natten, 6 timer før frokosten bør være ferdigspist.
Døgnrytmen min kommer neppe til å tilgi meg for at jeg aldri lar den få fred, og om tre dager skal jeg hjem igjen.
21. januar 2013
Hundre meter skog
Hvem prøvde vi å lure?
Lurte vi hverandre eller lurte du meg mer enn jeg lurte deg?
Vel.
Det er vanskelig å late som lenger. Det eneste som er igjen er flatt. Litt rundt, litt firkantet - men for det meste flatt. Like flatt som hundremeterskogen din.
Den siste dansen var akkurat slik jeg hadde regnet med den skulle bli selv om jeg ventet i ganske mange år med å ta den. Man kan argumentere for at jeg aldri har vært så forberedt på noe noen sinne.
Lurte vi hverandre eller lurte du meg mer enn jeg lurte deg?
Vel.
Det er vanskelig å late som lenger. Det eneste som er igjen er flatt. Litt rundt, litt firkantet - men for det meste flatt. Like flatt som hundremeterskogen din.
Den siste dansen var akkurat slik jeg hadde regnet med den skulle bli selv om jeg ventet i ganske mange år med å ta den. Man kan argumentere for at jeg aldri har vært så forberedt på noe noen sinne.
14. desember 2012
Tusen bittesmå diamanter
Det knirker i trappene på veien ned.
Dårlig tegn.
Det knirker i dørhåndtaket.
Dårlig tegn det også.
Døren ser ut til å være i tvil om den har lyst til å åpne seg eller ikke, men den bestemmer seg til slutt for å gi etter og glir sakte innover
All knirkingen og dørens nøling blir straks forståelig når uteluften slår han i ansiktet som en bitch slap. Nå har definitivt plussgradene og de nærmeste slektningene på den énsifrede minusskalaen dratt sin kos. Og litt til.
Han bestemmer seg for å teste om det er noe hold i vikingblodet sitt og tar steget ut i kulden.
Stilongs: Check. Hetten tett rundt hodet: Check. Ørevarmere: Doublecheck.
Ørevarmere som spiller musikk og drar med seg bevisstheten til samme kosen hvor plussgradene akkurat nå befinner seg.
Han hører på yndlingsartisten sin mens han trasker nedover åsen. Nei, han lytter.
Han lytter til alle låtene om tusen, om engler, om tapt fortid og bitterhet satt i system.
Han elsker hvert ord, hver basstromme og melodien fungerer som sjokoladesaus på velværesansene hans.
Mellom sangene hører han hvor snøen under skoene også knirker i dag. Hvert steg blir til to knirk. Hel, tå, hel, tå.
For hvert tyvende skritt blir han forbigått av skyggen sin når han passerer under gatelyktene. Det er helt mørkt ute og så tidlig at ingen andre ting er ute og beveger seg.
Desto flere lys i omgivelsene, desto flere små glimt.
Han har sett dette fenomenet siden så lenge han kan huske, men akkurat nå ble han plutselig oppmerksom på hvor vakkert det er.
Når snøen er iskald og krystallene som dannet den fremdeles er uberørt.
Når alle lysene danser med snøekrystallene for å lage bittesmå diamanter som skinner og skinner.
Over broen og litt til så er han fremme.
Dårlig tegn.
Det knirker i dørhåndtaket.
Dårlig tegn det også.
Døren ser ut til å være i tvil om den har lyst til å åpne seg eller ikke, men den bestemmer seg til slutt for å gi etter og glir sakte innover
All knirkingen og dørens nøling blir straks forståelig når uteluften slår han i ansiktet som en bitch slap. Nå har definitivt plussgradene og de nærmeste slektningene på den énsifrede minusskalaen dratt sin kos. Og litt til.
Han bestemmer seg for å teste om det er noe hold i vikingblodet sitt og tar steget ut i kulden.
Stilongs: Check. Hetten tett rundt hodet: Check. Ørevarmere: Doublecheck.
Ørevarmere som spiller musikk og drar med seg bevisstheten til samme kosen hvor plussgradene akkurat nå befinner seg.
Han hører på yndlingsartisten sin mens han trasker nedover åsen. Nei, han lytter.
Han lytter til alle låtene om tusen, om engler, om tapt fortid og bitterhet satt i system.
Han elsker hvert ord, hver basstromme og melodien fungerer som sjokoladesaus på velværesansene hans.
Mellom sangene hører han hvor snøen under skoene også knirker i dag. Hvert steg blir til to knirk. Hel, tå, hel, tå.
For hvert tyvende skritt blir han forbigått av skyggen sin når han passerer under gatelyktene. Det er helt mørkt ute og så tidlig at ingen andre ting er ute og beveger seg.
Desto flere lys i omgivelsene, desto flere små glimt.
Han har sett dette fenomenet siden så lenge han kan huske, men akkurat nå ble han plutselig oppmerksom på hvor vakkert det er.
Når snøen er iskald og krystallene som dannet den fremdeles er uberørt.
Når alle lysene danser med snøekrystallene for å lage bittesmå diamanter som skinner og skinner.
Over broen og litt til så er han fremme.
13. desember 2012
Krysse fingrene, krysse øynene
Hei.
Det går bra nå. Det verste er over.
Jeg husker at jeg gledet meg til å dra innom Kina mens jeg råtnet i St. Petersburg, men det var ikke like bra som sist. Snø, vind og minusgrader legger virkelig en demper på det meste. Jeg må tilbake dit på nyåret. For fire hele uker. Sannsynligvis blir det enda kaldere.
Men før den tid skal alt være fint. En liten utfordring til før jul, men den skal jeg fikse.
Nå krysser jeg fingrene for at 2013 blir året med flygende biler og lasergevær.
Det går bra nå. Det verste er over.
Jeg husker at jeg gledet meg til å dra innom Kina mens jeg råtnet i St. Petersburg, men det var ikke like bra som sist. Snø, vind og minusgrader legger virkelig en demper på det meste. Jeg må tilbake dit på nyåret. For fire hele uker. Sannsynligvis blir det enda kaldere.
Men før den tid skal alt være fint. En liten utfordring til før jul, men den skal jeg fikse.
Nå krysser jeg fingrene for at 2013 blir året med flygende biler og lasergevær.
17. november 2012
Tre To En Null
Jeg rakk det.
Mission accomplished og alt det der.
Flyet til helvete bort herfra ble booket i rekordfart og om noen timer er det adjøss til Russland og Putin og rykende kumlokk.
Kina neste. Nye oppgaver venter.
Mission accomplished og alt det der.
Flyet til helvete bort herfra ble booket i rekordfart og om noen timer er det adjøss til Russland og Putin og rykende kumlokk.
Kina neste. Nye oppgaver venter.
12. november 2012
Gork i galaksen
Jeg er fremdeles i St. Petersburg.
Når jeg ikke jobber med greiene mine, blir det lange timer på hotellrommet. Utenfor er det iskaldt, trist og grått. Dessuten snakker ingen engelsk.
De få ekspedisjonene jeg har beveget meg ut på har vært mislykkede ettersom det enten blir for kaldt eller det rett og slett ikke er noe spennende der ute.
Det mest interessante er butikken på hjørnet hvor jeg kan handle inn snacks. Det er også stedet hvor jeg innså at det fantes ærlige russere. Kanskje mer ærlig enn i Norge. Det er iallefall ikke ofte man blir sprunget etter gatelangs fordi man har betalt 20 kroner for mye. Jeg visste det selvsagt, og prøvde med alt mitt kroppspråk å forklare at dette var greit for meg i kassen, men straks butikksjefen fikk nyss i dette så satte han kurs etter meg langs fortauet. Rederlig som faen.
Men jeg drar jo ikke til Butikken-på-hjørnet i tide og utide.
Nå prøver jeg å kverke noen timer på youtube, på tross av at denne tjenesten neppe kan være særlig populær blant russiske internettilbydere. Buffering. Buffering. Buffering. Uforståelig, for alt annet går i tålelig fart.
Uansett.
Jeg sitter og hører på Brian Cox forklare meg hvordan universet fungerer. Den mannen er fantastisk.
Jeg foretrekker helst at ingen andre enn han, med sin behagelige og beroligende stemme, forklarer meg hvor enormt, ufattelig og meningsløst stort og mektig solsystemet og universet og alle de andre festelige sakene der ute er.
Tilsvarende er jeg og stolen jeg sitter på meningsløs ubetydelig. Akkurat som +44 synger.
Det er helt greit for meg.
Men desto mer jeg lar meg fascinere av alt i etasjen over himmelen, desto mer bitter blir jeg over at jeg aldri kan få vite alt. Ikke engang forestille meg det.
Sånn sett er det mer fornuftig å sette sin lit til frimerker eller glanspapir. Eller cola-korker.
Når jeg ikke jobber med greiene mine, blir det lange timer på hotellrommet. Utenfor er det iskaldt, trist og grått. Dessuten snakker ingen engelsk.
De få ekspedisjonene jeg har beveget meg ut på har vært mislykkede ettersom det enten blir for kaldt eller det rett og slett ikke er noe spennende der ute.
Det mest interessante er butikken på hjørnet hvor jeg kan handle inn snacks. Det er også stedet hvor jeg innså at det fantes ærlige russere. Kanskje mer ærlig enn i Norge. Det er iallefall ikke ofte man blir sprunget etter gatelangs fordi man har betalt 20 kroner for mye. Jeg visste det selvsagt, og prøvde med alt mitt kroppspråk å forklare at dette var greit for meg i kassen, men straks butikksjefen fikk nyss i dette så satte han kurs etter meg langs fortauet. Rederlig som faen.
Men jeg drar jo ikke til Butikken-på-hjørnet i tide og utide.
Nå prøver jeg å kverke noen timer på youtube, på tross av at denne tjenesten neppe kan være særlig populær blant russiske internettilbydere. Buffering. Buffering. Buffering. Uforståelig, for alt annet går i tålelig fart.
Uansett.
Jeg sitter og hører på Brian Cox forklare meg hvordan universet fungerer. Den mannen er fantastisk.
Jeg foretrekker helst at ingen andre enn han, med sin behagelige og beroligende stemme, forklarer meg hvor enormt, ufattelig og meningsløst stort og mektig solsystemet og universet og alle de andre festelige sakene der ute er.
Tilsvarende er jeg og stolen jeg sitter på meningsløs ubetydelig. Akkurat som +44 synger.
Det er helt greit for meg.
Men desto mer jeg lar meg fascinere av alt i etasjen over himmelen, desto mer bitter blir jeg over at jeg aldri kan få vite alt. Ikke engang forestille meg det.
Sånn sett er det mer fornuftig å sette sin lit til frimerker eller glanspapir. Eller cola-korker.
7. november 2012
Røde Stjerner
St. Petersburg.
Det var ikke hit jeg skulle. Jeg skulle til Kina.
Her er det akkurat så stereotypisk kommunist-østblokk-trist man ville forventet om man aldri hadde sett annet enn James Bond-filmer fra 70-tallet.
Til og med været er med på spøken. Med regn, sludd og vind.
Og gjett hvem dette er sin skyld, dere.
En som visstnok kaller seg vladimir putin hadde ringt Direktøren.
... som igjen ringer avdelingsdirektøren, som igjen ringer manageren.
Min manager.
Jeg vet ikke hva putin henstilte Direktøren om, men det ble med ett organisasjonens høyeste prioritet at noen fra mitt team innfant seg i St. Petersburg umiddelbart.
Jeg har bestemt meg for å holde ut her i ti dager.
Om ti dager blir jeg enten deprimert, eller som en av de.
Det var ikke hit jeg skulle. Jeg skulle til Kina.
Her er det akkurat så stereotypisk kommunist-østblokk-trist man ville forventet om man aldri hadde sett annet enn James Bond-filmer fra 70-tallet.
Til og med været er med på spøken. Med regn, sludd og vind.
Og gjett hvem dette er sin skyld, dere.
En som visstnok kaller seg vladimir putin hadde ringt Direktøren.
... som igjen ringer avdelingsdirektøren, som igjen ringer manageren.
Min manager.
Jeg vet ikke hva putin henstilte Direktøren om, men det ble med ett organisasjonens høyeste prioritet at noen fra mitt team innfant seg i St. Petersburg umiddelbart.
Jeg har bestemt meg for å holde ut her i ti dager.
Om ti dager blir jeg enten deprimert, eller som en av de.
6. november 2012
Lukten av svidde broer
Det er lenge siden nå.
Lenge siden jeg alltid hadde parafin og fyrstikker på innerlommen.
Rundt meg ligger de fleste broene i aske og ryker i vinden. Jeg liker det.
Jeg likte både bålet og skrikene.
Det er trolig noe galt med meg.
Jeg ser at det er noen som forsiktig prøver å bygge opp noen av broene sine. De begynner i den andre enden. Forsiktig.
Som kaniner som dukker opp av hullene sine etter skogbrannen.
Jeg liker tanken på at de kan få bygge opp broen sin i fred og ro før jeg kommer med fyrstikkene igjen.
Det er nok noe som er underutviklet i den delen av hodet mitt som burde inneholdt empati.
Lenge siden jeg alltid hadde parafin og fyrstikker på innerlommen.
Rundt meg ligger de fleste broene i aske og ryker i vinden. Jeg liker det.
Jeg likte både bålet og skrikene.
Det er trolig noe galt med meg.
Jeg ser at det er noen som forsiktig prøver å bygge opp noen av broene sine. De begynner i den andre enden. Forsiktig.
Som kaniner som dukker opp av hullene sine etter skogbrannen.
Jeg liker tanken på at de kan få bygge opp broen sin i fred og ro før jeg kommer med fyrstikkene igjen.
Det er nok noe som er underutviklet i den delen av hodet mitt som burde inneholdt empati.
29. oktober 2012
Minus én
Det er noe spesielt med sokker.
Ja, sokker. De du har på føttene.
Det er underlig at ingen vitenskapelige tidsskrifter har nevnt dette fenomenet.
Jeg hever øyenbrynene over at av alle eksperimentene som pågår ved atomforskningssenteret i CERN, så er ikke sokker innvolvert i noen av de. Iallefall ikke i noen meg bekjent.
Man skulle tro de hadde ressursene.
Fenomenet jeg har i tankene handler om sokker når de er i vaskemaskinen.
Det er jo velkjent at sokker ikke nødvendigvis kommer ut av vaskemaskinen i samme antall som de dro inn med.
Jeg tror det skjer i løpet av sentrifugeringen.
Når noe går rundt og rundt i høy nok hastighet, og med sokker til stede så vil *noe* skje.
Jeg vet ikke hva, men det innebærer at minst én sokk forsvinner.
Kanskje dannes det et ormehull som sender sokkene mine på uendelige reiser i det utenkelige.
Kanskje sprekker romtiden, og sokkene faller ned i et hull av ingenting.
Kanskje snakker vi om en regelrett tidsreise som sørger for at man i fremtiden er selvforsynt av varme fotplagg. Jeg mener, hadde de blitt sendt bakover i tid ville man nok gravd opp noen til nå. Jeg har til nå ikke lest overskrifter om huleboere med tennissokker. Selv ikke ötzi, han som ble funnet i en isterning på størrelsen med en folkevogn hadde sokker på. Man skulle da tro at kjendisene hadde fått sokker hvis det fantes?
Nei.
Det må være tidsmaskin mot fremtiden.
Eller via den sprukne Romtiden til et parallelt univers.
Forøvrig tror jeg at både kulepenner og minnepenner har noe til felles med sokkene. De også bare forsvinner.
Et sted har de iallefall nok av penner, nok av sokker og nok bærbar lagringsplass.
Ja, sokker. De du har på føttene.
Det er underlig at ingen vitenskapelige tidsskrifter har nevnt dette fenomenet.
Jeg hever øyenbrynene over at av alle eksperimentene som pågår ved atomforskningssenteret i CERN, så er ikke sokker innvolvert i noen av de. Iallefall ikke i noen meg bekjent.
Man skulle tro de hadde ressursene.
Fenomenet jeg har i tankene handler om sokker når de er i vaskemaskinen.
Det er jo velkjent at sokker ikke nødvendigvis kommer ut av vaskemaskinen i samme antall som de dro inn med.
Jeg tror det skjer i løpet av sentrifugeringen.
Når noe går rundt og rundt i høy nok hastighet, og med sokker til stede så vil *noe* skje.
Jeg vet ikke hva, men det innebærer at minst én sokk forsvinner.
Kanskje dannes det et ormehull som sender sokkene mine på uendelige reiser i det utenkelige.
Kanskje sprekker romtiden, og sokkene faller ned i et hull av ingenting.
Kanskje snakker vi om en regelrett tidsreise som sørger for at man i fremtiden er selvforsynt av varme fotplagg. Jeg mener, hadde de blitt sendt bakover i tid ville man nok gravd opp noen til nå. Jeg har til nå ikke lest overskrifter om huleboere med tennissokker. Selv ikke ötzi, han som ble funnet i en isterning på størrelsen med en folkevogn hadde sokker på. Man skulle da tro at kjendisene hadde fått sokker hvis det fantes?
Nei.
Det må være tidsmaskin mot fremtiden.
Eller via den sprukne Romtiden til et parallelt univers.
Forøvrig tror jeg at både kulepenner og minnepenner har noe til felles med sokkene. De også bare forsvinner.
Et sted har de iallefall nok av penner, nok av sokker og nok bærbar lagringsplass.
11. oktober 2012
Konstantin er død. Lenge leve Konstantin.
Dette er kapittel dos.
Jeg har på alle måter et annet liv nå enn hva jeg hadde i 2007 og 2008 når denne bloggen blomstret av tankene mine.
Nå har jeg gitt den et nytt hjem. Nye farger.
Jeg brukte mer enn en halvtime på å lage til dette, og jeg må ubeskjedent innrømme at jeg begynner å bli fornøyd med rammene for alle ordene jeg dytter ut i verdensrommet på denne måten.
Spørsmålet er om jeg har noe interessant å komme med.
Bloggen er fremdeles hemmelig. Hemmelig og uten muligheter for kommentarer. Så hvorfor skal jeg bry meg om hva jeg skriver?
For the record så sitter jeg i Chile nå. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke kjenner andre enn meg selv i hele Sør-Amerika akkurat nå.
Altså, jeg er helt alene her nede.
Men om noen timer skal jeg hjem igjen. Work here is done.
Jeg blir hjemme iallefall for en liten stund før jeg på nytt må fly langt bort til et sted jeg foreløpig ikke vet hvor blir.
For nesten 5 år siden skrev jeg et innlegg om alt jeg manglet i livet mitt. Jeg trengte ny bil, ny leilighet, ny kjæreste, ny utdannelse og ny TV.
Det slår meg at alle de tingene nå er i boks.
Jeg kan til og med slå fast at jeg har et helt nytt liv.
Jeg har på alle måter et annet liv nå enn hva jeg hadde i 2007 og 2008 når denne bloggen blomstret av tankene mine.
Nå har jeg gitt den et nytt hjem. Nye farger.
Jeg brukte mer enn en halvtime på å lage til dette, og jeg må ubeskjedent innrømme at jeg begynner å bli fornøyd med rammene for alle ordene jeg dytter ut i verdensrommet på denne måten.
Spørsmålet er om jeg har noe interessant å komme med.
Bloggen er fremdeles hemmelig. Hemmelig og uten muligheter for kommentarer. Så hvorfor skal jeg bry meg om hva jeg skriver?
For the record så sitter jeg i Chile nå. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke kjenner andre enn meg selv i hele Sør-Amerika akkurat nå.
Altså, jeg er helt alene her nede.
Men om noen timer skal jeg hjem igjen. Work here is done.
Jeg blir hjemme iallefall for en liten stund før jeg på nytt må fly langt bort til et sted jeg foreløpig ikke vet hvor blir.
For nesten 5 år siden skrev jeg et innlegg om alt jeg manglet i livet mitt. Jeg trengte ny bil, ny leilighet, ny kjæreste, ny utdannelse og ny TV.
Det slår meg at alle de tingene nå er i boks.
Jeg kan til og med slå fast at jeg har et helt nytt liv.
7. mai 2011
As the world turns
Det er to og et halvt år siden sist jeg skrev bokstaver her. Man kan vel si at selv om verden ser likedan ut fra utsiden, så er alt forandret.
+44 synger at universet kunne ikke brydd seg mindre om hva som skjer på jorden. Jeg kan ikke klandre hverken +44 eller universet.
Det er sommer ute nå. Det irriterer meg ettersom jeg sitter på et hotellrom og ikke har noen å dele været med. En sykkel hadde egentlig vært nok, men det er ingen sykler her heller.
Når jeg tenker meg om, så er det ingen som har link til denne bloggen. Ingen jeg vet om iallefall. De som vet hvem jeg er, kan jeg telle på én hånd. Kanskje tilogmed én finger. Hei.
Og likevel tør jeg ikke skrive alt jeg tenker. Hah.
Her, kos dere med dette.
Det er meg når jeg lever.
12. januar 2009
Lysergsyredietylamid
Det var ikke til å komme utenom.
2oo9 ventet bak 31. desember likevel.
Jeg trengte en slags dommedag.
Ikke at jeg er stor fan av brennende himler og barn, men det er ikke til å komme fra at hverdagen kunne trengt et ekstra piff.
Livet mitt er en jævla grandiosa i slik forstand.
Det er rett og slett ikke til å holde ut.
Fallskjermhoppingen min holder meg paradoksalt nok levende.
Jeg er kronisk og uhelbredelig avhengig av adrenalin for å holde det gående.
Nå er det off-season for hoppingen, og jeg kjenner abstinensene krype opp i meg som larver på en husplante.
Neste base i livet mitt er, akkurat ja, BASE.
I mellomtiden har jeg en educational funfact til dere.
LSD er på 14. plass av farlige rusmidler.
Alkohol er på 5. plass.
LSD skaper heller ikke fysisk avhengighet.
Grunnen til at LSD er farlig er at man mister respekten for omgivelsene
(les: denne bussen stopper jeg lett med bare armene).
Skal vi leke litt?
2oo9 ventet bak 31. desember likevel.
Jeg trengte en slags dommedag.
Ikke at jeg er stor fan av brennende himler og barn, men det er ikke til å komme fra at hverdagen kunne trengt et ekstra piff.
Livet mitt er en jævla grandiosa i slik forstand.
Det er rett og slett ikke til å holde ut.
Fallskjermhoppingen min holder meg paradoksalt nok levende.
Jeg er kronisk og uhelbredelig avhengig av adrenalin for å holde det gående.
Nå er det off-season for hoppingen, og jeg kjenner abstinensene krype opp i meg som larver på en husplante.
Neste base i livet mitt er, akkurat ja, BASE.
I mellomtiden har jeg en educational funfact til dere.
LSD er på 14. plass av farlige rusmidler.
Alkohol er på 5. plass.
LSD skaper heller ikke fysisk avhengighet.
Grunnen til at LSD er farlig er at man mister respekten for omgivelsene
(les: denne bussen stopper jeg lett med bare armene).
Skal vi leke litt?
11. desember 2008
1991
Jeg savner 1991.
Tiden når Amiga 500 og joystick med Giana Sisters på skolefritidsordningen var det mest spennende i verden.
Når jentelus var det største problemet med jentene, og kosebamsene alltid ventet ved siden av puta.
Når trær kunne klatres til topps uten at noen skulle legge ut puter.
Når ditt største dillemma var hvilken bil du først skulle leke med i sandkassa.
Når jenter i 12års-alderen kledde seg som barn, med boblejakke og for stor dongeribukse istedenfor hvit gjennomsiktig strechbukse med oransj g-streng og mer sminke enn klovnene på sirkus.
Jeg savner virkelig 1991, og om du ikke engang var født den gangen, har vi veldig lite å snakke om dessverre.
Nå er det dessverre snart 2009.
Jeg var helt sikker på at vi skulle hatt flygende biler til nå.
Og at jentelus fremdeles skulle vært farlig.
2009.
Jeg får fnatt av det tallet. Det er fremdeles fjern fremtid for meg.
Så hvorfor pokker er det bare noen uker igjen?
Tiden når Amiga 500 og joystick med Giana Sisters på skolefritidsordningen var det mest spennende i verden.
Når jentelus var det største problemet med jentene, og kosebamsene alltid ventet ved siden av puta.
Når trær kunne klatres til topps uten at noen skulle legge ut puter.
Når ditt største dillemma var hvilken bil du først skulle leke med i sandkassa.
Når jenter i 12års-alderen kledde seg som barn, med boblejakke og for stor dongeribukse istedenfor hvit gjennomsiktig strechbukse med oransj g-streng og mer sminke enn klovnene på sirkus.
Jeg savner virkelig 1991, og om du ikke engang var født den gangen, har vi veldig lite å snakke om dessverre.
Nå er det dessverre snart 2009.
Jeg var helt sikker på at vi skulle hatt flygende biler til nå.
Og at jentelus fremdeles skulle vært farlig.
2009.
Jeg får fnatt av det tallet. Det er fremdeles fjern fremtid for meg.
Så hvorfor pokker er det bare noen uker igjen?
Abonner på:
Innlegg (Atom)